– Også i Norge sprer det seg en underskog av ivrige og energiske rockeband som vil ut med musikken sin NÅ. De vil ikke følge den etablerte vei med års øvelser og knager eksistens med dansespilling og smalhans helt til et stort plateselskap forbarmer seg over dem. De tar saken i egne hender. Lager sine egne konserter, sine egne plater. Så også i Tromsø, skrev «Tromsøs» Truls Meland 29. november 1980.

Punkens DIY-innstilling er sjangerens eneste forsonende trekk og har stått seg godt for mange band som bare var klare til å legge inn innsatsen.

Drømmer om å gi ut plate

– Alle tromsøgrupper drømmer vel om å gi ut plate. Vi syntes det var bedre å gjøre det selv i stedet for å rote med prøvebånd og alt det der.

– Hvis dere fikk et fett tilbud fra et digert plateselskap, da slo dere til?

– Det gjorde vi nok, ja. Og det behøvde ikke engang å være fett.

Sitatet tilskrives bandet, og de fleste av dem er rappkjefta nok til at det kan stemme at de sa det i kor.

Før platene kunne selges måtte coverne brettes.

Brettefest i Grønlandsvegen

– Så da hadde vi en brettecoverfest, sier Alf Krogseth til Feedback i dag. På bildet holder en ung utgave av mannen eskene med plater, klar til innsats.

– Festen var i Grønlandsvegen hvor vi satt hele natten og brettet før jeg tok eskene med meg til byens platesjapper som alle sammen solgte platene for oss, uten å ta betaling selv, bare fordi de likte at vi hadde gitt ut plate, sier Dag Erik Salsten, Norgez Banks svar på George Martin.

Vennskapelig rivalisering

– Så vidt jeg husker var også trommisen i Søt Hævn, Geir Strand, også med på festen. Det snakkes om at det var rivalisering mellom bandene, men den var svært vennskapelig.

Søt Hævn, som hadde spilt inn samtidig med Norgez Bank, slapp sin plate kort tid etter, men tapte kampen om å produsere den første punkutgivelsen fra Nord-Norge.

– Klokka to på natta oppdaget vi at vi hadde 50 covre for lite. Da lånte vi papir og utstyr på bladet «Tromsø» i Skippergata for å lage de coverne vi trengte. Derfor har 50 plater hvitt papir i stedet for rosa, sier Salsten.

Alle platene ble solgt og er i dag samleobjekter verdt flere tusen kroner pr. stykk.

– For meg var det beste med punken at plutselig kunne alle gjøre alt selv. Til og med gi ut plate, sier Krogseth.

I opposisjon. På prinsipp

Og som punkeband flest var Norgez Bank i opposisjon. Særlig til daværende ordfører Erlend Rian. Platas ble derfor hetende «Life of Rian» og inneholdt låten «RianRian» som tok for seg vanskene med å få et «Ungdommens hus» i stand.

– Jeg tar det ikke så tungt at jeg fungerer som en slags kombinasjon av hoggestabbe og markedsførings-gimmick. Norgez Bank bør ikke gjøre seg for store forhåpninger om injuriesøksmål, sa daværende ordfører Erlend Rian med en hjertelig latter.

– Det er artig at ungdommen har noe å holde på med. Og det finnes mange verre beskjeftigelser enn å spille musikk, la han til.

Kanskje ikke akkurat den tilbakemeldinga som gutta i Norgez Bank hadde håpt på.

LES ALLE Feedbacks musikkminner