– Dirigenten hadde alle instrumenter i sin hånd. Det er en behagelig glede å se ham dirigere, hans grasiøse og vakre bevegelser. Rolig og behersket får han orkestret til å følge alle sine inspirerende vink. Han har også myndighet nok og tvinger velklang ut av sine tropper, skrev Hallfrid Johnsen i «Nordlys» 27. november 1956.

Vanskelig å tro at hun skriver om en ingeniør, men det var altså det han var da han kom til byen på slutten av krigen.

– Han eide imidlertid talent for en rekke spesialiteter på kunstneriske og kulturelle områder, skrev «Tromsøs» nyhetsredaktør Kjell Larsen da Graff gikk bort [«Tromsø, 26. juli 1983].

Livet var musikk

Han skrev prologer og deltok i Tromsø teaterlag som skuespiller og instruktør, samtidig som han hadde en fin strek. Men som Larsen skriver;

– Først og fremst var hans liv musikk,

Også her fikk han bruke sine talenter, både som dirigent for Tromsø Orkesterforenings Janitsjarkorps, eller som folkemusikksamler (lenge før slikt ble populært i forbindelse med «den nordnorske visebølgen» på 70-tallet), og som «musikkjournalist» (lenge før tittelen var påtenkt) for «Tromsø». 50 år gammel solgte han sin bedrift og tok musikkutdanning i Oslo for å kvalifisere seg til kapellmesterstudiet i Wien som han avsluttet i 1970. Og nå endelig som komponist.

Storøyde

– Det er ganske fantastisk. Vi ble storøyde da vi fikk høre om denne konserten som bare hadde blitt liggende i en skuff. Det var helt ukjent for de fleste av oss, sier Ola Graff, hovedpersonens yngste sønn til Feedback.

I likhet med sin eldre bror, Trond Graff kjent fra tromsøbandet «The Pussycats», ble også Ola musiker i Nordnorsk Visegruppe. Og som professor i tradisjonsmusikk og konservator for Nordnorsk Folkemusikksamling har han fortsatt arbeidet pappa Ragnvald startet.

– Det er ikke tvil om at hans engasjement for folkemusikk og joik har påvirket meg. Da jeg var liten hørte jeg joik hjemme og tok den som en selvfølge. Jeg fikk til og med min egen joik da jeg var liten.

En slik musikalsk kapasitet må feires, noe Tromsø Byorkester da også gjør på søndag.

– Og da kommer familien fra fjern og nær til urfremføringa, sier Ola Graff.

Dristig klangbruk

Det vil si tre sønner, deres koner og nesten alle av Ragnvalds Graff barnebarn. Den ene er selv på turne.

– Det må vel være gyldig grunn i familien deres?

– Jo, for så vidt, sier Graff og ler. Han har for øvrig vært og tyvlyttet til forberedelsene.

– Jeg ble faktisk litt forbauset over dristigheten i klangbruken. Tenk at gamle far min kunne være så dristig? Kanskje var stykket hans litt forut for Orkesterforeningen sin tid da det ble skrevet?, spekulerer Ola Graff.

I sin omtale i forbindelse med Ragnvalds Graff bortgang i 1983, uttrykte Kjell Larsen sorg over at Graff ikke «rakk å folde seg helt ut før sykdommens tunge slag rammet.»

– Kan hende eide han for mange talenter. Sammen med trangen og viljen til å dyrke dem alle ble det en spredning hvor det ene kunne utelukke den fulle utfoldelse og konsentrasjon. Her i Tromsø var det imidlertid bruk for alle talentene.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.