Chilenske Illapu på Verdensteatret i 1982:

Da musikk var politikk

Musikk kan (og bør) være langt mer enn bakgrunnslyd. For noen er det snakk om liv eller død.
MUSIKALSKE AKTIVISTER: Kanskje Chiles mest populære band, både før og etter eksil, Illapu fotografert i Tromsø i 1982. På bildet ser vi brødrene José Miguel, Jaime, Andrés og Roberto Márquez Bugueño samt bandets femtemann, Osvaldo Torres. Foto: Hege Lamark 

MUSIKALSKE AKTIVISTER: Kanskje Chiles mest populære band, både før og etter eksil, Illapu fotografert i Tromsø i 1982. På bildet ser vi brødrene José Miguel, Jaime, Andrés og Roberto Márquez Bugueño samt bandets femtemann, Osvaldo Torres. Foto: Hege Lamark 

1 / 1

Kanskje slapp Illapu billig unna med bare eksil. Siden 1971 hadde bandet bygd seg et stadig større publikum blant folkemusikk-interesserte chilenere. I seg selv harmløst nok, men folkemusikken i Chile ble siden general Pinochets statskupp i 1973 ansett som mistenkelig av makthaverne som tvang amerikanisert popmusikk på folket sitt.

Derfor ble musikeren, skuespilleren, kommunisten og aktivisten Victor Jara torturert og drept kort tid etter statskuppet. Mens Illupa og andre representanter for Chiles «nye visebølge» ble skremt til underdanighet og gjemte sin motstand godt i tekstene. Norge hadde også en «ny visebølge», men her i landet ble aldri Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen arrestert for sine samfunnskritiske tekster.

Etter en europaturné i 1981 ble Illupa erklært uønsket i hjemlandet. Et alternativ som nok var langt å foretrekke foran å havne opp som deres forbilde Jara.

LES OGSÅ: Slik gikk det da «Bønna» flyttet til Oslo for å satse på musikken

Levde som i en boble

– Tekstene i sangene våre handlet om menneskehetens konflikter og problemer, særlig i Latin-Amerika og Den tredje verden. Men sannheten er at vi ble sendt i eksil ikke bare for musikken vår, men også vår forbindelse til frivillige organisasjoner i Chile, fortalte Roberto Marquez Bugueño til australske Beat Magazine i 1997.

Første stoppested i deres eksil fra hjemlandet var Frankrike, men etter noen år flyttet de videre til Mexico City.

– Under vårt eksil i Frankrike levde vi nesten som i en boble, men i Mexico følte vi oss nærmere vårt eget publikum.

LES OGSÅ: – Tror De rock'n'roll er på retur nå?

Tilhengere over hele verden

Men aldri så galt at det ikke var godt for noe.

– Å være i eksil fikk oss til å vokse profesjonelt. Det at vi bruker latinamerikanske elementer som rytmer, instrumenter og tematikk, i tillegg til at vi blander tradisjonell folkemusikk med populærmusikk, klassisk, jazz, har gjort at vi nå har tilhengere over hele verden.

Som i Tromsø hvor Illapu i 1982 var på Norges-turne i regi av Chileaksjonen og «ASELA» – latinamerikanernes organisasjon i Norge og spesielt invitert av Latin-Amerikagruppa i Tromsø.

LES OGSÅ: Gjorde comeback som 65-åring

Den forhatte zampoña?

Til sammen trakterte de fem musikerne 25 forskjellige instrumenter som den peruanske cajón, venezuelansk cuatro, quena, den elektroakustiske gitaren, utvalgte fløyter og saksofon. Og selvfølgelig zampoña – panfløyten som mange nordmenn fremdeles har et ambivalent forhold til.

Etter at det politiske klimaet i Chile begynte å tine opp, flyttet Illapu hjem i 1988. Det utløste nesten det chilenske motsvaret til Beatles-tilstander. Bandet har hittil overlevd Pinochet-regimet med 30 år.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.