Etter mye om og men har vi endelig klart å få til en ordentlig europaturne med Cazadores. Vi reiser som oppvarmingsband for den newzealandske artisten Graham Candy, på hans Back Into It Tour.
Totalt åtte konserter skal gjennomføres, og turen tar oss gjennom gamle DDR til Østerrike, Italia, Sveits og Tyskland. Formålet med turen er å få en fot i døra i det europeiske markedet, eller som min bedre halvdel kaller det: «verdens lengste guttetur».
Reisefølget består av vår manager Vasil, lydmann Trond, lysmester Torbjørn og Mats, Lasse, Ariel, Aleks og Ottar.
Dag 2. Dresden, Schune. 15.10.2016
Etter frokost tar vi fatt på den relativt korte transportetappen til Dresden. Ariel forespør om det er noen som kunne tenke seg å være med på en joggetur når vi kommer frem til hotellet. Ottar rister noe usikkert på hodet og mener at vi alle sammen bør ta oss en øl mens vi tenker over saken.
På denne turen reiser vi med full produksjon. Det betyr at alt av scene-elementer, instrumenter, forsterkere, mikrofoner, stativ og trommesett er med oss fra by til by. Turnerende musikere er stort rimelig bortskjemte i Norge, ettersom de fleste etablerte konsertscener hjemme har alt av forsterkere, utstyr og trommesett man trenger for å gjennomføre en konsert. Fordelen er at vi spiller på kjent utstyr, ulempen er at vi må drasse med oss tredve kubikk med instrumenter og backline, som skal opp og ned for hver konsert. Knallhardt arbeid, med andre ord.
Med på veien er vår faste lydtekniker, Trond. Trond er en av Norges desidert beste og mest rutinerte lydteknikere, som har kjørt lyd på både storheter som Nirvana, Rage Against The Machine og Bel Canto. Trond oser profesjonalitet og musikkbransjeautoritet (ja, det er et ord), noe som gjør han til et meget godt reisefølge, og en som er med å kvalitetssikre hvordan vi framstår fra scenen. Rett og slett en enorm trygghet å ha med seg på veien. Trond er kjent for å være sparsom med komplimenter, og omtaler gjerne en gjennomsnittlig cazadoreskonsert ved å si «nei, det va no ikkje bedre enn det måtte være». En god venn av bandet, og en kjernekar, kort og godt.
Schune er stedet vi skal spille på og ved ankomst begynner vi å glede oss, både fordi stedet viser seg å være en perfekt konsertsal, og fordi det etter alle solemerker ser ut til å komme masse folk i dag også. Det har blitt forhåndsolgt over 200 billetter til kveldens show og Dresden-publikummet er etter sigende ekstremt bra. Det er lørdag, og vi gleder oss.
Vi går på kl fem på ni, og lokalet er allerede fullt av forventningsfulle mennesker. Lyden på scenen er meget god, og vi har et dansende publikum allerede på andrelåt «Daydreamer».
Under lydsjekken har vi blitt enig om å spille låta «Demons» på norsk, altså, «Demona». En låt fra vår siste plate, som er oversatt til norsk sammen med vår gode venn og roadie, Eirik Junge Eliassen.
Etter å ha sunget første vers og refreng på norsk, bestemmer Mats seg plutselig for å bytte til engelsk på andre vers, noe som skaper uro i rekkene. Låten bygger opp til et klimaks mot slutten hvor vi alle sammen synger et repetitivt kor som går: «Time to let go, time to let go osv» (eller «Tida vil gå, tida vil gå» på norsk), men ingen av oss andre er helt sikre på hvilket språk vi egentlig synger på i dag, så ved inngangen til dette partiet prøver alle febrilsk å kommunisere fram en felles utgang.
Jeg kompenserer med å prøve meg på en fonetisk mellomting som «Tiya we glaw, tiya we glaw», og håper at publikum ikke får med seg at Ariel og Aleks synger norsk, mens Mats står han ut på engelsk. Lydmann Trond konkluderer med at «det var bedre enn i går» og alle hjerter gleder seg.
Vår fantastiske manager Vasil, har bursdag og vi spiller låta «Dancer» dedisert til han. Graham og gjengen følger på med å synge «Happy Birthday» midtveis i deres sett og gir oppspark til en betimelig feiring av en av de flotteste folkene jeg kjenner. Det er lørdag i Dresden og life is good.
