40 år siden Elvis Presley forlot bygningen:

10 Elvis-låter alle bør høre

Onsdag var det førti år siden Kongen tok en fatal tur på toalettet. Hans musikalske arv er, etter alle målestokker, enorm. Derfor har Helge Skog plukket ut 10 skjønne og sexy Elvis-låter som har fått ufortjent lite oppmerksomhet.
Onsdagen var det 40 år siden denne smukkasen døde. Musikken lever dog videre. 
        
            (Foto: RCA Victor)

Onsdagen var det 40 år siden denne smukkasen døde. Musikken lever dog videre.  Foto: RCA Victor

Elvis Presley har flere universelt kjente låter enn noen annen artist, men den Tupelo-fødte sangeren som forandret populærmusikken for alltid har i tillegg mange skatter som ikke er allemannseie, i sin omfangsrike katalog.

Å omtale de følgende 10 kremlåtene som «obskuriteter» ville ha vært en grov bommert, men noen av dem er nokså ukjente utenfor «The Tupelo Tornado» sin indre sirkel av fans. Disse 10 er ingen «best of»-fasit, men høyst subjektivt plukket ut som følge av onsdagens dagsform, da undertegnede hadde seg liten kosestund med en rekke Elvis-favoritter på anlegget.

Å koke denne lista ned til 10 sanger har vært tortur på grensen til masochisme, så det er selvsagt lov å være dypt uenig i utvalget.
(Scroll ned til bunnen av artikkelen for spilleliste med samtlige 10 låter)

«Only the Strong Survive»
En klassisk, sentimental «voksen mann som fikk trøst fra Mamma»-historie, det her. Elvis' morsbinding var betydelig, så «Only the Strong Survive» er nok så selvbiografisk som en coverlåt kan bli.
Låten i seg selv er fantastisk, men her hører vi også noe av den nydeligste og mest effektfulle orkestreringen – ikke bare i Elvis-katalogen – men uansett artist og sjanger.

«Mystery Train»
Elvis sitt beste rockabilly-nummer, som utrolig nok ble avspist med en skjebne som B-sida til den forglemmelige «I Forgot to Remember to Forget», da den kom ut i 1955. «Mystery Train» er noe av det tøffeste som ble dokumentert i Sam Phillips' lille Sun Studio i Memphis dette tiåret. Og det sier mye!
Merkelig nok oppdaget jeg først denne låten i tenårene, da jeg så Jim Jarmusch-filmen som låner låtens tittel. Jeg bet meg merke i filmens utrolig kule introlåt, og var lettere sjokkert av at han kule vokalisten faktisk var Elvis (!).

 
        
            (Foto: Stanley Marshutz)

  Foto: Stanley Marshutz


«Patch It Up»
Som Memphis-beboer, satt Elvis i sørstatenes «hot seat» for ny musikk på 60-tallet. «Patch It Up» er et av mange tydelige bevis på Kongens begeistring for soulmusikken. Singel-utgaven er ironisk nok spilt inn i Nashville, men det er på konsertopptakene denne låten virkelig skinner. Mye av fortjenesten tilhører backingsangerne og bandet. Trommespillet til Ronnie Tutt er fortsatt noe av det tøffeste jeg har hørt.
Perioden fra TV-comebacket i 1968 frem til de første årene av 70-tallet, er Elvis' beste i mine ører. Grunnen er kanskje at han synger med større innlevelse enn i noen annen epoke av karrieren. De generiske film-soundtrackene var snart et tilbakelagt kapittel, og Elvis gjorde mer av han hadde lyst til å gjøre. Heldigvis.

«Let Yourself Go»
Apropos soundtracks, var det selvfølgelig også gull å finne på disse. Den originale og ultimate versjonen av «Let Yourself Go» ble gitt ut på soundtracket til filmen «Speedway» (der en usedvanlig snerten Nancy Sinatra for øvrig dukker opp med både mikrofon og hotpants).
En innledende strofe som «Baby, I’m gonna teach you what love’s all about tonight», ville automatisk ha diskvalifisert alle andre mannspersoner fra å synge videre. Elvis gjorde (en temmelig god, vil mange si) karriere av å balansere mellom det harry og det kule – og han landet alltid på beina, der de fleste andre ville gått på snørra. «Let Yourself Go» er en fullblods floorfiller, som jeg ofte har dratt nytte av som DJ.

«Don't Cry Daddy»
Utover i karrieren utviklet Elvis seg til å bli en tårepersenes mester. Mange av disse låtene kan avfeies som både banale og i overkant sentimentale, men hvis man dropper «ironisk distanse»-skjoldet, og slipper melodiene inn, er det umulig å forbli upåvirket. Disse sviskene er prov på Elvis' ekstreme formidlingstalent, og «Don't Cry Daddy» viser en mester i arbeid.
Elvis kom til verden noen minutter etter sin dødfødte tvillingbror, og vokste opp i et lite skur i Mississippi. Dette gjorde herr Presley til en sentimental mann med svært sterke familiebånd – noe han snudde han til en fordel gjennom hele sitt musikalske virke.

«Polk Salad Annie»
Denne Tony Joe White-originalen var en del av den glimrende konsertplata «On Stage». Elvis fikk mange låter spesialskrevet for seg, men var ikke spesielt forfengelig i valget av andre artisters materiale. Det viktige var at han selv «følte» låten; at han kjente seg igjen i teksten, og kunne leve seg inn i melodien.
Bandets groove på «Polk Salad Annie» gir klare assosiasjoner til Creedence Clearwater Revival, som på denne tida (1970) allerede hadde markert seg kraftig. Men The TCB Band var hakket vassere enn John Fogertys medspillere. Lord have mercy, for en kanonlåt.

 
        
            (Foto: NTB scanpix)

  Foto: NTB scanpix


«Crying in the Chapel»
Elvis hadde – som de fleste andre sørstatsartister – vokst opp med gospelmusikken, og hadde et brennende ønske om å spille inn disse religiøse låtene som var så viktige under hans oppvekst. «Crying in the Chapel» er allikevel ikke blant de mest sjangertro gospellåtene Elvis sang. Man kan like gjerne kalle det en countryballade med doo-wop-arrangement.
Haugevis av artister har gjort «Crying in the Chapel», der The Orioles' og Darrell Glenns original skinner ekstra sterkt. Ingen overgår allikevel Elvis' mektige, og samtidig ydmyke og følsomme, fremføring. 

«Flaming Star»
Elvis' enorme antall filmkalkuner ga heldigvis positive utslag i en del gromlåter. Tekstene til brorparten av disse er, naturlig nok, en del av filmenes handling – og står seg derfor ikke alltid like godt alene. «Flaming Star» er allikevel et eksempel der alt klaffet.
Det er en energisk låt, som allikevel har en viss mystikk. «Flaming Star» viser hvordan Elvis, også musikalsk, spilte macho-cowboyen – samtidig som man hører en sårbarhet i stemmen.

«If I Can Dream»
Denne nydelige saken forblir høydepunktet fra TV-spesialen «'68 Comeback». Studioversjonen ble spilt inn kun to uker etter at Martin Luther King ble skutt og drept i Elvis' hjemby Memphis, og dette er visstnok sangerens hyllest til borgerrettsaktivisten.
Å forklare hvorfor dette er stor og genial musikk, blir litt som å forklare hvorfor vold er dumt og kjærlighet er bra. Hvis du ikke liker «If I Can Dream» kan du like gjerne sette deg inni maskinrommet til et lasteskip, for å nyte den monotone motorlarmen resten av livet.

«An American Trilogy»
Denne låten balanserer helt på grensa til å bikke over i parodi – noe som kjennetegner flere av Elvis' beste øyeblikk. Det utrolig pompøse arrangementet er muligens musikkhistoriens feteste, og Elvis’ synger med så mye patos at dobbelt søm sannsynligvis var det eneste som hindret hans jumpsuit fra å revne. Det Wagner-aktige klimakset fremkaller gåsehud hver eneste gang.
Jeg elsker også Mickey Newburys originalversjon, men Newbury var ikke det samme vokale kjernekraftverket som Elvis, og sistnevnte tar denne patriotiske hymnen til utenomjordiske høyder. «An American Trilogy» er på alle måter peak Elvis, og liveversjonen fra «Aloha From Hawaii»-skiva er den ultimate versjonen for min del.