Elvis Presley har flere universelt kjente låter enn noen annen artist, men den Tupelo-fødte sangeren som forandret populærmusikken for alltid har i tillegg mange skatter som ikke er allemannseie, i sin omfangsrike katalog.
Å omtale de følgende 10 kremlåtene som «obskuriteter» ville ha vært en grov bommert, men noen av dem er nokså ukjente utenfor «The Tupelo Tornado» sin indre sirkel av fans. Disse 10 er ingen «best of»-fasit, men høyst subjektivt plukket ut som følge av onsdagens dagsform, da undertegnede hadde seg liten kosestund med en rekke Elvis-favoritter på anlegget.
Å koke denne lista ned til 10 sanger har vært tortur på grensen til masochisme, så det er selvsagt lov å være dypt uenig i utvalget.(Scroll ned til bunnen av artikkelen for spilleliste med samtlige 10 låter)
«Only the Strong Survive»En klassisk, sentimental «voksen mann som fikk trøst fra Mamma»-historie, det her. Elvis' morsbinding var betydelig, så «Only the Strong Survive» er nok så selvbiografisk som en coverlåt kan bli.Låten i seg selv er fantastisk, men her hører vi også noe av den nydeligste og mest effektfulle orkestreringen – ikke bare i Elvis-katalogen – men uansett artist og sjanger.
«Let Yourself Go»Apropos soundtracks, var det selvfølgelig også gull å finne på disse. Den originale og ultimate versjonen av «Let Yourself Go» ble gitt ut på soundtracket til filmen «Speedway» (der en usedvanlig snerten Nancy Sinatra for øvrig dukker opp med både mikrofon og hotpants).En innledende strofe som «Baby, I’m gonna teach you what love’s all about tonight», ville automatisk ha diskvalifisert alle andre mannspersoner fra å synge videre. Elvis gjorde (en temmelig god, vil mange si) karriere av å balansere mellom det harry og det kule – og han landet alltid på beina, der de fleste andre ville gått på snørra. «Let Yourself Go» er en fullblods floorfiller, som jeg ofte har dratt nytte av som DJ.
«Don't Cry Daddy»Utover i karrieren utviklet Elvis seg til å bli en tårepersenes mester. Mange av disse låtene kan avfeies som både banale og i overkant sentimentale, men hvis man dropper «ironisk distanse»-skjoldet, og slipper melodiene inn, er det umulig å forbli upåvirket. Disse sviskene er prov på Elvis' ekstreme formidlingstalent, og «Don't Cry Daddy» viser en mester i arbeid.Elvis kom til verden noen minutter etter sin dødfødte tvillingbror, og vokste opp i et lite skur i Mississippi. Dette gjorde herr Presley til en sentimental mann med svært sterke familiebånd – noe han snudde han til en fordel gjennom hele sitt musikalske virke.
«Flaming Star»Elvis' enorme antall filmkalkuner ga heldigvis positive utslag i en del gromlåter. Tekstene til brorparten av disse er, naturlig nok, en del av filmenes handling – og står seg derfor ikke alltid like godt alene. «Flaming Star» er allikevel et eksempel der alt klaffet.Det er en energisk låt, som allikevel har en viss mystikk. «Flaming Star» viser hvordan Elvis, også musikalsk, spilte macho-cowboyen – samtidig som man hører en sårbarhet i stemmen.
«If I Can Dream»Denne nydelige saken forblir høydepunktet fra TV-spesialen «'68 Comeback». Studioversjonen ble spilt inn kun to uker etter at Martin Luther King ble skutt og drept i Elvis' hjemby Memphis, og dette er visstnok sangerens hyllest til borgerrettsaktivisten.Å forklare hvorfor dette er stor og genial musikk, blir litt som å forklare hvorfor vold er dumt og kjærlighet er bra. Hvis du ikke liker «If I Can Dream» kan du like gjerne sette deg inni maskinrommet til et lasteskip, for å nyte den monotone motorlarmen resten av livet.
«An American Trilogy»Denne låten balanserer helt på grensa til å bikke over i parodi – noe som kjennetegner flere av Elvis' beste øyeblikk. Det utrolig pompøse arrangementet er muligens musikkhistoriens feteste, og Elvis’ synger med så mye patos at dobbelt søm sannsynligvis var det eneste som hindret hans jumpsuit fra å revne. Det Wagner-aktige klimakset fremkaller gåsehud hver eneste gang.Jeg elsker også Mickey Newburys originalversjon, men Newbury var ikke det samme vokale kjernekraftverket som Elvis, og sistnevnte tar denne patriotiske hymnen til utenomjordiske høyder. «An American Trilogy» er på alle måter peak Elvis, og liveversjonen fra «Aloha From Hawaii»-skiva er den ultimate versjonen for min del.