Det er en forventningsfull artist som, via fasttelefon (!) fra sitt hjem i Haua i Rogaland, slår på tråden til Feedback. Tønnesen ser fram til konserten på Verdensteatret i Tromsø denne fredagen.

– Jeg har ikke spilt veldig mye i Nord-Norge, men jeg var med på en humorfestival som het LatterKick i Tromsø for mange år siden. Det eneste jeg husker derfra, er at vi fikk servert god bacalao, hehe. Etter forrige plate gjorde vi vel vår første Tønes-konsert i byen, men da var flyet veldig forsinket – noe som gjorde at vi bare måtte kaste oss på scenen en god stund etter at konserten egentlig skulle ha begynt, sier Tønnesen.

– Som eksplisitt rogalending: Føler du noe slags fellesskap med nordlendinger – eller er vi mer å betrakte som eksotiske fremmede?– Fremmed er i alle fall ikke rett ord. Jeg spilte nylig på Varangerfestivalen, og om det ikke er som å være hjemme, føler jeg en ro når jeg besøker Nord-Norge. Ting oppleves som litt mer avslappet i nord, og folk er litt lettere å komme i kontakt med. Før «Sån av Salve»-plata spilte vi ikke så mye utenfor Rogaland, og det er ikke alle som forstår dialekten min – men det er helt greit.

– Har du gjort noe annerledes på ditt nye album «Sesong 4», eller har du funnet en oppskrift som fungerer etter en mannsalder som artist?– Jeg liker å tro at jeg har gjort litt forandringer. Planen for plata var å ta det litt ned, gjøre det mer minimalistisk. Samtidig skinner det igjennom at det er jeg som har laget låtene. Det er ting som er mer typisk Tønes enn andre på plata, men jeg har ingen oppskrift. Jeg føler meg heller fram, og prøver å formidle den originale idéen så godt som mulig.– Jeg har ikke slått meg til ro, har flere nye ting å prøve ut, og en plate blir aldri helt slik som man har tenkt før man går i studio. Spesielt med sanger man ikke har spilt så mye live, som på den nye plata. En del av sangene ble riktig nok prøvd ut som del av et show med juleunderholdning i fjor – selv om det kanskje ikke høres slik ut, hehe.

– Hvor langt inn i rollen til dine karakterer går du – både på scenen og i studio?– Det er vanskelig å svare korrekt på, men alle som skriver låter har litt av seg selv i sangene og karakterene. Man klarer ikke å se ting helt utenifra, men jeg kan ikke gi deg noen prosentsats, hehe. Når jeg synger sangene på konsert har jeg gått bort fra å være karakteren på scenen – jeg var nok litt mer bajas tidligere. Det er som å spille revy, at man prøver noen dårlige parykker første gang. Senere fant jeg ut at det funket bra å synge låten «Sånn koga eg» – også uten «parykk».

KOMFORTABEL: Tønes har holdt overraskende få konserter i Nord-Norge, men føler en egen ro når han spiller nordpå. Foto: Trond Ueland

– Har du opplevd at musikken din ikke blir tatt seriøst på grunn av at du blander litt fjas inn i alvoret?– Ja, jeg har nok opplevd det, men jeg vil heller snu på det: Det er på grunn av de såkalt fjasete sangene at jeg har nådd ut til så mange publikummere. Det er alltid noen som misforstår, men det får heller være. Sanger og tekster oppleves forskjellig av forskjellige folk, og det er ikke noe stress med dét.

– Du platedebuterte for over 20 år siden. Hadde du noen tro på å noen gang slå igjennom, slik du nå har gjort?– Nei, ikke i begynnelsen. Det var helt utenkelig! Den første plata ble lagd fordi noen spurte om vi hadde lyst til gå i studio. Musikken var kun en hobby, og jeg hadde nok for ambisjoner, hehe.

– Holder du fortsatt på jobben som elektriker, eller lever du nå rockestjernelivet i ytterste potens?– Nei, jeg jobber ikke lenger. Jeg spiller gitar og reiser rundt, samtidig som jeg prøver å være en god pappa. Vi får se hvor langt dette går – det har vært helt fantastisk til nå.

– Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg?– Hmm. Jeg liker egentlig ikke sånne lister, men må bare si noe. Bob Dylan har vært viktig for meg, og jeg vender alltid tilbake til musikken hans. Akkurat nå er favorittene The Mountain Goats. Jeg lytter altfor mye på dem, haha! De skal spille i Oslo neste uke, så dit skal jeg selvfølgelig dra. Nummer tre blir Primus. Jeg reiste til Roskilde-festivalen kun for å se dem, da de spilte der en eller annen gang på 90-tallet. Musikken deres var så annerledes enn alt annet jeg hadde hørt.