Navn, alder: Cliff Isaksen, 36.Band: Akkurat byttet artistnavn til bare «Cliff».Aktuell med: «Nydelig», min andre singel.Gig-aktuell: All over the place i forbindelse med julebordsesongen 2018!– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Småfunky, westcoastinspirert pop på nordnorsk, med forsøk på catchy refreng og fiffige akkorder, for dem som interesserer seg for sånt. I og med at jeg har livnært meg av å spille pophits for folk i 20 år nå, men samtidig er en skapjazzer, så bærer nok kanskje låtene mine litt preg av å være tilsynelatende enkle og forsøksvis kommerse poplåter på overflaten, med innslag av litt mer småfiffige greier og litt snik-jazzifisering «under the hood». For de mer spesielt interesserte.– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Selvsagt «Bohemian Rhapsody», som var min store karaokehit i mine yngre dager! Begynner å bli en del år siden jeg har sunget karaoke nå, men jeg kan ikke skjønne annet enn at den hadde gjort susen som perfekt stadionlåt på fullsatt Alfheim!– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Tja, mye snacks å plukke fra her.

– En god kandidat er vel da jeg stressa (og blind) skulle på dass i en pause under en spillejobb i Narvik. Var vel under Vinterfestuka på Malmen, tror jeg, så det var rimelig stappa og kul på veggene, og det var det også på dass. I hastverket trodde jeg at pissoaret var av den typen med en stor, bred rist i gulvet, som mange utesteder har. Det var det ikke. Pissoaret, av enmannstypen, satt godt festa til veggen i hoftehøyde.Etter jeg hadde begynt å pisse, fant jeg fort ut av fadesen, siden jeg nå stod og pissa delvis på gulvet og delvis på de gule, fete, nye joggeskoene til en hipp østlending som stod ved siden av meg. Han fremsto vel ikke akkurat i typisk gladkristent humør da, for å si det sånn, og han hadde heller ikke den overbærende og tilgivende evnen som mange i den kategorien kan ha. Så det ble litt hastverk for å forlate den dassen litt brennkvikt for å unngå unødige tumulter, for så å komme seg på scena i ei durabelig fart. Ikke hver dag man pisser på en østlending i pausen ...

– En annen kandidat kan vel være da jeg kom frem til uteplassen på Stokmarknes der jeg skulle spille, rigget opp utstyret mitt og åpnet gitarkofferten for å ta frem fjøla før jeg skulle fyre i gang. Men der lå det ingen gitar. Kofferten var tom, for utenom et par strenger, en pakke Ibux og et 9v batteri. Og gitaren lå igjen hjemme i Tromsø … Sånn går det når man må trosse musikerdøgnrytmen og stå opp grytidlig om morgenen for å ta fly på spillejobb …– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Uten noen økonomiske begrensninger …– Har aldri vært særlig kravstor på ridere, og det hadde jeg nok sikkert ikke vært på en eventuell opera gig heller. I min bok kommer man veldig langt med ei flaske Fernet og en pose potetgull! Okay da, kanskje en flaske Chateau Lanessan fra 2001, siden det tross alt er Operaen det er snakk om her!– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Vanskelig å nevne bare én, for i min spilleliste ligger det mye rart. Må nesten få nevne noen flere her ...

– I den litt sære jazzgata, er jeg f.eks. storfan av Tribal Tech, kjempesært og blodtøft! I den mer kommersielle gata digger jeg alt fra ytterpunkter som David Foster til Jan Eggum, til Justin Timberlake. Men jeg er jo den typen som setter virkelig pris på godt håndverk, uavhengig av sjanger, så det finnes garantert mye mer snuskete og rare ting på mine spillelister, som kanskje ikke egner seg så bra på trykk, hvis jeg har tenkt å beholde et snev av verdighet igjen i etterkant!– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Alt av dansebandfestivaler! Huff, det hadde gjort vondt … Kjenner jeg fikk litt svettetokter og akutt anfall av galopperende fotsopp bare av tanken på det.– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Jeg har jo en gammel rockesjel dypt begravd i fasaden av sangvennlige poprefreng og akkorder med tall på. Så det må nok ha blitt knallhard rock'n'roll, gjerne i sjangeren fra andre halvdel av 70-tallet som basis. Med masse hissige vreng-gitarer, blodfete hammondpartier og vokal i god Coverdale/Dio stil. Hadde absolutt vært noe, og hvem vet om det kanskje blir noe også en vakker dag! – Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Jeg har klokketro på Hollow Hearts! Kanonflinke folk som leverer og leverer! Fine låter, veldig bra håndverk og usedvanlige likandes folk! I tillegg har jeg ganske stor tro på en fyr som heter Jørn Hoel. Han tror jeg kan nå langt en dag, hvis han står på og jobber hardt! Han har absolutt et bra potensial, den karen ...– Når så du sist ditt eget blod?– I og med at jeg ser sånn ca. like mye som en kald tallerken med grøt, så må det nødvendigvis være en god stund siden … Tipper kanskje en gang på midten av 90-tallet en gang etter jeg tryna på sykkel, en farkost jeg allerede da burde ha holdt meg langt unna med tanke på den lille bedrøvelige slanten av syn jeg hadde igjen da.