Navn: Geir StenersenBand: Herrelaus hundGig-aktuell: Konsert på Prelaten, lørdag.

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Utrolig artig at du spør! Skikkelig interessant spørsmål. Har du flere? Hahaha … Neida … Som singel trubadur og låtskriver med utelukkende egenprodusert originalmateriale, så karakteriserer jeg meg jo helst som nordnorsk visekunstner. Kanskje litt pretensiøst å kalle seg kunstner, men … Jeg mener; det er jo så mye rart som får lov å kalle seg kunst for tida. Og Keiseren av Trumpistan er jo både dikt-og-førrbainna-løgn-kunstner, og et vandrende kunstverk i seg selv. Så da har jo jeg også lyst å få lov å være litt kunstner. Jeg vil, jeg vil, jeg vil!

– Bandet Herrelaus Hund logrer nok bekymringsløst rundt litt nord i visepop-land et sted. Catchy låter, meningsfylte nordnorske tekster om Livet, Døden og Kjærligheta – og det som verre er. Dyktige musikere med takt, tone og improvisasjonsevne. Melodiøse melodier med mer enn tre akkorder, periodevis atskillig flere. I både 2/4, 3/4, 4/4, 6/8-takt og … Ja, og så én låt som ikke er så lett å telle i det hele tatt. Som egentlig har alle taktene på en gang. Som vi bare spiller når vi spiller den.

– Faktisk litt vanskelig å skulle kategorisere musikken sin sånn, på egen hånd. Bedre å spørre noen som har hørt oss. Bedre å høre sjøl. Men vi er helt klart inspirert av både Vreeswijk, Vysotskij, Brel og Bo Kaspers. Og Beatles og Nick Drake og Jace Everett og Little Feat og Pink Floyd. Og Ragnar Olsen og Halvdan Sivertsen og Ole Paus … Ja, du vet nå selv; alt som naturlig hører ihop i den gata der.

– Men så er vi jo først og fremst Herrelaus Hund, da. Som fortrinnsvis bør oppleves i fri dressur, i sitt naturlige habitat. For anledningen på Prelaten lørdag 15. desember!

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– «Eya TIIIIL, eya TIIIIIL, det e TIL som e best …» Jeeezes! Mener du før eller etter at jeg har tatt en Houdini og gnagd meg lynkjapt ned i gressmatta med bare tennene? Karaoke er det skumleste jeg vet. Nest etter teatersport. Og kanskje store dyr med skarpe tenner. Og trollfyrte bolere i flokk og følge. Nei, mye heller hoppe utfor et stup med akkurat passe stor fallskjerm!

– Aner ikke, har aldri prøvd … Vet jo heller ikke hva som finnes på diskene i de tusen karaokebarer rundtomkring? Kanskje de har noen funky Herrelaus Hund-låter? Hahaha …! Tror nesten de eneste sviskene jeg kunne dratt med noenlunde æra i behold er «Wish You Were Here» eller «House of the Rising Sun». Om de finnes i karaokeformat, da. Og det sier jo sitt … Kanskje?

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Mange som konkurrerer om æren. En tidlig spillejobb på for lengst henfarne Ljubas Mat- og Vinhus på Hansnes, kanskje? Med mer stemning med Åge og Sambandet på høyttaler i pausene enn med undertegnede live? Eller kanskje en julebordsgig i Heggelia leir for en del år siden tar kaka – på godt og vondt …

– Ble hyret inn som peisestuetrubadur i anledning befalets årsavslutningsfest. Sto og spilte for meg selv, mo steike aleine, i to(!) samfulle timer. Skulle akkurat til å pakke sammen og dra hjemover i 01-tida, da det rauset inn med feststemte publikummere. Og min ensomme, lett selvmedlidende trubaduropplevelse ble plutselig snudd til lokal superstjernetilværelse. Forsamlingen tok rett og slett helt av. Jeg måtte dra flere av de drøyeste låtene mine både tre og fire ganger. Sinnsykt artig. Tror jeg kom meg i bilen med stæsjet mitt i 04-tida.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Uten noen økonomiske begrensninger…– Rideren …? Ikke repertoaret, altså? Tja … Syv dansende dverger scenelangs, og villige jomfruer i fleng backstage, det er vel nesten obligatorisk? Ostesuffle a la moi – og muttern si suksessterte? Dessuten er det jo aaaltfor lite pyroteknikk og pole dancing i visekunsten. Og det har jeg sannelig lyst at Den Norske Opera skal gjøre noe med! Nei, jeg er nok litt for beskjeden akkurat der. Liker egentlig ikke å sløse for å sløse. Men jeg kunne sikkert vent meg til litt høyere riderføring, med litt øvelse …

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Å, det er sikkert nok å ta av. Umulig å velge! Det nederlandske progrockbandet Trace. Grandmaster Flash and The Furious Five. Little Feat/ Waiting for Columbus. Kjetil Bjørnstads utgivelser fra 70- og 80-tallet, ikke minst Aniara fra 1983! Skikkelig 80-talls synthsound, med Lava og Lindfors/ Bengtson/ Fristorp og hele Vestre Bærum Pikekor.

– Basert på den uendelig gripende rom-odysseen som nobelprisvinneren Harry Martinson skrev i 1956. Gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som 17-18 åring. Fikk til og med sett hele 4 av 5 forestillinger da den unikt nok ble satt opp i Tromsø i 1984, i anledning Kulturhusets offisielle åpning. Kent Wikbjer hadde hyra meg inn for å selge plater i foajeen. Et ufattelig lykkelig, livsendrende sammentreff! Tusen, tusen takk, Kent!!!

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Som kulturinnslag på årsmøtet for Demokratene, Kristent Samlingsparti, Profetens Ummah, Miljøpartiet De Grønne eller Pederastforbundet. Hater ekstremisme og fundamentalisme noe så helt ekstremt fundamentalt. Til å være psykolog er jeg egentlig veldig intolerant mot de intolerante. Fordomsfull mot de fordomsfulle. Hater skråsikkerhet og atferd som skader uskyldige – og det er jeg altså ganske så skråsikker på! Så det hadde sikkert blitt … eh … en utfordring å dra i havn. Uansett honorar. For å si det sånn.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Sjangerbytte …? Kan jo bare min egen greie, og knapt nok det. Men … Om jeg nå både fikk lære meg å spille et instrument eller to skikkelig bra, og skulle sjangre i en helt annen retning, så ligger utvilsomt jazzen mitt hjerte nær. Lite sådär jazziga grejer – med ikke altfor umenneskelige akkordskjema, gjenkjennbare melodilinjer, og masse improvisasjon – det kunne jeg likt å få brynt meg på. Bill Evans at the Village Vanguard-style. Det hadde vært noe og lekt seg med!

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Du mener bortsett fra Herrelaus Hund, når vi endelig breaker? Om en 20-30 års tid? Naaah … Kjenner ikke så godt til de unge som er up and coming her i byen. Men hvis du tenker største band ever fra Tromsø, så skal det vel godt gjøres å bli større enn Pussycats. Og kanskje Bel Canto. For øvrig vokser vel ungdommen seg stadig høyere nå om dagen? Mange som i fremtida kommer til å bli bra mye større enn vi som lever i dag, det er jeg altså bare bra brennsikker på. Jada, neida …

– Når så du sist ditt eget blod?– Nå nettopp, for mitt indre øye: Akkurat i det jeg drar på med litt ekstra engasjert stemmebruk nå på lørdagens konsert, så begynner jeg plutselig å fossblø i nesen. Akkurat som jeg kunne funnet på en gang i barndommen. Hadde nemlig en steike tander blodnese da jeg vokste opp. Kunne fossblø bare av å snu meg forkjært på puta om natta. Men etter at gammeldirektøren på RiTø/ UNN, Knut Schrøder, svidde av noen blodårer i snyteskaftet mitt i 14-15 årsalderen, så ble jeg kvitt problemet. Eller kanskje jeg ble vampyr – uten vitende og vilje? Blør jo generelt lite for tida. Hmmmm…