Navn, alder: Lars Kristiansen, 22Band: StonebreakersAktuell med: Singelen «Boogie Swing»Gig-aktuell: Rob Mules Annual Rock Show på Driv

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Rock 'n roll! Helt straight, upolert og kompromissløs rock 'n roll. Skal jeg være litt mer spesifikk, kan man vel kategorisere det som både klassisk rock, hard rock, boogierock og til en viss grad bluesrock.  Vi har også noen låter som svinger mer mot metall-sjangeren og noe annet som så vidt rører både pop og punk, men alt i alt er det god gammeldags rock med inspirasjon fra legendene på 70-/80-tallet som gjelder, bare komponert og spilt inn i det 21. århundre. Som låtskriver sikter jeg mot det man kan se på som "glad-rock", med allsangfaktor og et uttrykk som slår deg rett i trynet.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– "The House of the Rising Sun" av The Animals. Nå er det riktig nok ikke deres låt opprinnelig, og ikke vet jeg hvem som lagde den heller, men raspen i stemmen til Eric Burdon på den tida var bare helt utrolig. Det er dessuten ei ganske kjent låt, så noe mer safe kunne jeg vel ikke gått for uten å skjemmes eller drepe stemmen min. Karaoke er ikke akkurat mi greie, kan man vel si ...

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Vi åpna en konsert en gang med den eneste låta i repertoaret som har en bassintro, og basslyden var nær sagt inteteksisterende. Var rævva basslyd gjennom hele giggen, så det var vanskelig å få feelen på scenen. Så lenge publikum har god lyd kan man slippe unna med en del, men den gangen var det nesten ingen basslyd ut heller. Det er for så vidt ikke det verste som kunne ha skjedd; jeg har enda ikke klart å få en streng til å ryke midt under et show. Jeg prøver fortsatt å finne ut hvordan jeg skal angripe en sånn situasjon da.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Uten noen økonomiske begrensninger…– Ei kasse øl og to 10-litersspann multebær. Og så mariekjeks, så klart, ellers er jo alt ødelagt.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Creedence! De får meg raskt i stemning på fest så vel som i bilen. Har hørt litt på det Fogerty har gitt ut solo også, og der er det helt klart noen gullkorn! Hører av og til på Banana Airlines for å komme litt ut av rockebobla, men alt til sin tid, ikke sant?

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Styrer konsekvent unna intime, akustiske konserter, så jeg hadde nok pent takka nei til enhver mulighet hvor jeg ikke får hoppe veggimellom på en scene. Har ikke blitt spurt om å gjøre det enda, så jeg vet da faen hvor det skulle vært, haha! Liker å se på meg sjøl som veldig framtidsretta og miljøvennlig, så forslaget om at alle nye gitarer skal være elektrisk innen 2025 støtter jeg naturligvis fullt ut.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Hadde nok flytta til Sverige tvert og starta danseband. Mongolsk strupesang står dessuten høyt på lista.

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Åh, den var vrien! Er så mange band og artister i ilden for tida, men hun der Dagny gjør det jo bra. Heave Blood & Die har jeg også fått inntrykket av at de har mye på gang. Personlig håper jeg på det bandet som kan lage best stemning og som spiller hårreisende bra musikk, være det seg ny, original musikk eller coverband.

– Når så du sist ditt eget blod?– Bytta strenger på gitaren før vi skulle i studio sist helg, og klarte å stikke meg i tommelen på en av strengene i stemmeskruen. Hater sprøyter og blodprøver over alt i verden, så det ga meg flashback til videregående da vi skulle stikke oss sjøl i fingeren med ei lita nål for å sjekke hva slags blodtype vi hadde. Så vidt jeg husker var jeg den eneste som ikke klarte å gjennomføre, så jeg fant heller aldri ut hvilken blodtype jeg har.