Bassisten Sigurd Hole trekker fram norsk folkemusikk og japansk tradisjonsmusikk blant sine inspirasjonskilder for musikken han skaper, og inspirasjonskildene er heller ikke så vanskelige å høre i denne solokonserten som tar utgangspunkt i albumet «Elvesang».
For egen regning kunne jeg også ha lagt til minimalismen i klassisk musikk som ei av røttene musikken i denne konserten vokser opp av.
Denne musikken er likevel genuint Sigurd Holes egen. Jeg vet ingen andre som utforsker kontrabassen på den måten han gjør.
Bruker overtonene
Konserten åpner svært lavmælt hvor folkemusikkpreget etter hvert trer fram gjennom forsiktige buestrøk og de overtonene som skapes gjennom instrumentets karakter og utøverens spilleteknikker.
Dette er utvilsomt rotfestet norsk. Men det er ikke fela, kontrabassens lillebror og det mest brukte instrumentet i norsk tradisjonsmusikk, jeg assosierer denne musikken med. Nei, overtonene og naturtoneskalaer får meg heller til å tenke på seljefløyta og munnharpa.
Sammensmelting
Etter hvert opplever jeg at elementene fra norsk musikk smelter mer sammen med det som kommer fra Japan.
Slik opplever jeg også ei synliggjøring av de orientalske elementene som også kan finnes i deler av den norske folkemusikken, ikke minst i den vokale delen av den.
Han spiller hele konserten igjennom uten noen pauser mellom de ulike numrene. Det gjør at publikum aldri blir revet ut av de stemningene han skaper. Vi opplever derfor konserten som et helhetlig verk med spennende vendinger i musikk og uttrykk, selv om musikkens stemningsleie befinner seg innenfor et heller begrensa område.
I den intime høysalen i Nordnorsk Kunstmuseum blir konserten ei meditativ stund hvor den som lytter, den får.