Ukas artist

– Trommisen flirte så han holdt på å ramle ned

Bli kjent med musikere fra, bosatt i eller på vei til Tromsø gjennom Feedback. Ukas artist er Anders L. Rasmussen i Ohmwork som spiller på Prelaten fredag kveld.
ON THE ROAD: Ohmwork på vei til gig i Trondheim. Anders i midten flankert av Helge Nyrud (til venstre) og Børge Bendiksen.  (Foto: Privat)

ON THE ROAD: Ohmwork på vei til gig i Trondheim. Anders i midten flankert av Helge Nyrud (til venstre) og Børge Bendiksen.  Foto: Privat

1 / 1

Navn, alder: Anders L. Rasmussen (41)
Band: Ohmwork
Aktuell med: Ohmworks fjerde album «HorrorWorks» som ble utgitt i høst
Gig-aktuell: Spiller på Prelaten fredag (i kveld)!

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?
– Jeg er gitarist og vokalist i Ohmwork. Her går det utelukkende i hardrock. Metal om du vil, og en dæsj prog her og der. Det harde slaget. Det betyr ikke at jeg ikke spiller andre musikksjangere, men akkurat det skjer for det meste på hjemmebane. Jeg kan la meg inspirere av mye, og klimpre til litt av hvert.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?
– Hva i all verden! Tja, si det. «Holy Diver - You've been down too long in the midnight sea - Oh what's becoming of me …» Eventuelt «Fader Jakob», den føler jeg meg ganske trygg på. Kanskje et vers av «Mikkel Rev» - hvem vet hva som kommer ut i en slik situasjon.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?
– Jeg har glemt tekst, spilt feil mange ganger, men når jeg tenker etter er det en spesiell opplevelse som peker seg ut. Vi skal tilbake til rundt 2000, den gang jeg spilte gitar i bandet Prentice Wood, og i forbindelse med en konsert på gamle Driv. Planen var at vokalist og trommis skulle entre scena først, og begynne på ei rolig åpning av en låt. Alt vel. Gutta kom i gang og tiden var kommet for at jeg og bassisten skulle komme på. Få sekunder etter ligger jeg horisontalt i lufta - BÆM! True story, jeg snubler og kommer stupende inn på scena. Lo and behold, gitaren gikk det helt fint med - den stod i stativet. For min egen del, oh my God … Skrubbsår, skam, flau … Det var en trasig konsertopplevelse for å si det mildt. Andreas Jentoft bak trommene flirte så han holdt på å ramle av tromme-riseren.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Uten noen økonomiske begrensninger …
– Hmm. Har liksom aldri vært veldig opptatt av at det skal være noe spesielt på rideren. Alltid hyggelig med noen øl, vann, kaffe og noen håndklær. Men, hadde sjansen bydd seg tenker jeg et ølsortiment fra mine favoritt-mikrobryggeri hadde vært digg. Selvfølgelig måtte det vært rigget opp amper, trommesett osv. så vi kunne varmet opp før vi gikk på. Et hjemmekoselig rom med myk og god sofa, widescreen og et fett stereoanlegg og kanskje mamma sin hjemmelaga pizza. Ikke vært dumt med en stor pose «Tøffe». Hvem husker den sjokoladen? Hvor ble den av!?

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.
– Yola. Så henne varme opp for Greta Van Fleet i København i høst. «Faraway Look» får jeg frysninger av. Enorm stemme, knall band og flotte låter. Anbefales!

Så sier vi det:

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?
– Jo mer intimt, jo verre. Som for eksempel at jeg får i oppdrag å synge og spille kassegitar i en bursdag. Alle ikledd finstasen. Nei, det takler jeg dårlig.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?
– Tja, hadde kanskje blitt noe innenfor funk. Det digger jeg. Eller en greie i gata til Yola; noe soul-ish rock and roll. Da skulle jeg fått med meg en skikkelig god vokalist. Meg selv på gitar.

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?
– På nåværende tidspunkt vil jeg si Hollow Hearts. De er absolutt på riktig vei, og allerede kommet langt.

– Når så du sist ditt eget blod?
– Hmm. Tenker det måtte ha vært etter et kraftig nys …

Vi kaller det headbanging her i Feedback-redaksjonen. Noe det forhåpentligvis blir mye av i kveld! \m/