Navn, alder: Kari Bremnes, 64Band: Ja! Et fantastisk band.Aktuell med: «Den nye stillheten»Gig-aktuell: Diverse festivaler i sommer og lang høstturné. Hvis Høie vil.
– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Bortforklarende voksenpop?
– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– «Up where we belong»!
– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Der har jeg flere. Da kjeven glapp ut av ledd rett før konsert og jeg bare kunne gape. Veldig lite framoverlent og det lå absolutt an til akutt avlysning, men så smalt kjeven plutselig på plass igjen. Smalt!
– En annen gang var i Tallinn, Estland. Vi skulle gjøre et event i en sal på et hotell, opplegget virket særdeles ordentlig med UD involvert. Så ramlet publikum inn, som viste seg å være utelukkende menn iført vikinghjelmer. De hadde sittet veldig lenge i baren med hjelmene sine. Du kan si jeg ble enda mer herdet som artist.
– En tredje var da jeg var med i Melodi Grand Prix med visegruppa Stiftelsen. Jeg hadde meg selv altfor lavt i monitor, og kom skikkelig ut å kjøre vokalt. Passe shaky på vei til backstage, med håp om litt nåde, står en nordlending der og roper: «Dæven Kari, kor surt du sang!»
– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på rideren.– Da setter jeg opp en vakker araberhest. Komme inn på scenen i full galopp og bare ta det derfra.
– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Jeg har så respekt for folk flest at her må jeg melde pass.
– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake fra andre siden?– Peggy Lee, for eksempel. Dame med en gudbenådet raspende stemme, stor fortellerevne og fantastisk humor. Hadde elsket å få oppleve henne live.
– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon.– Gode gamle Richard Clayderman må jeg gjerne slippe å høre igjen. Høres ut som all musikken foregår i et tacky svømmebasseng. For ikke å snakke om Kenny G., han må slutte å spille saksofon overalt.
– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Åpningsseremonier til store idrettsarrangementer er en sjanger jeg sliter med generelt. Finalen i Champions League, for eksempel; full krise! Jeg hadde vært så dundrende malplassert.
– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Det må bli punk. Poetisk punk, i retning P.J. Harvey.
– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– I går kveld! Og nok om det.