Navn, alder: Lávre Johan Eira, 20 årBand: solo som Lávre med band, også mye samarbeid med sjøsamisk artist Emil Kárlsen.Aktuell med: Ny singel «Ivttá Boastta» med Emil Kárlsen, som er en del av kommende album «Nagirvárrái». Jeg vant også Sámi Grand Prix sammen med Hildá Länsman med joik-sangen «Jođi».Gig-aktuell: Ja, det er bare å sende mail så skal vi fikse gig

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Det er jo ofte litt vrient å begynne å definere det man gjør, og ofte hører man litt buzzord som «world music» eller «global music» når musikken faller utenfor amerikansk pop. Jeg liker å tenke at kanskje jeg da spiller noe nærmere «local music». Mye av musikken jeg gjør er i alle fall forankret i joik, men jeg synger og skriver også mye ellers på samisk. Jeg spiller ofte en gammel Telecaster som jeg fant på loftet, og ellers liker jeg å skru på litt pedaler og lage store lydbilder og hoie over det. Det er oftest sånn jeg gjennomfører konserter alene og med band. Nå jobber jeg med en joikeplate sammen med noen virkelig råtasser, og det er blitt en slags reise inn i den noenlunde brutale samiske historie, og også de mindre brutaliteter av min egen indre historie!

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Det var nå en underlig situasjon å ende opp i, og noe Alfheim stadion vet jeg heller ikke hvor er. Jeg vil tenke at jeg kan ta såpass mange forholdsregler for å slippe å overhode ende opp i en sånn situasjon, sorgene skal man jo tross alt ikke ta på forhånd. Men det kan jo hende at siden du spør om det, så er det lurt å ha noe på lur for overlevelsens skyld. Kanskje Ande Somby sin joik «Sparrow of The Wind». Vi får håpe de er tilfreds med akkurat den joiken, den er jo litt spesiell.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Jeg hadde en konsert sammen med Emil en gang når Covid-reglene var ganske stramme i storbyene, og her var det noen vakter som kanskje likte det å være den utøvende makt av det nye konsert-reglementet en smule for mye. Fra å nekte mine venner som var på gjestelista inn i lokalet, til å nekte bandet i å sitte sammen, til å nekte oss inn i backstage, til å true med å kaste oss ut selv om vi kun var en gjeng snille samegutter som absolutt fulgte reglene. Samtidig er det jo forståelig, det er jo en tiltrekkende følelse å kunne lemleste noen i et slags pseudo-sosialt maktspill, men dette er kanskje lyster som jeg synes man burde få ut på andre måter.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren, uten noen økonomiske begrensninger.– Til vanlig er jeg ganske beskjeden med hospitality-rideren, men det hadde jo så klart vært deilig med massasje før og etter konsert, fersk multebærkrem, en god kopp te, litt god mat, også tenkte jeg at det hadde jo sikkert vært veldig inspirerende med en liten forelesning av samisk kultur- og litteraturprofessor Harald Gaski før konserten, med en liten spørsmålsrunde etterpå.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Svaret kommer jo litt an på hvem som spør. En gang var jeg på første rad i en Devendra Banhart-konsert i Tsjekkia sammen med mine gode venner, hvor jeg nevnte ovenfor mannen på scenen at han egentlig fremkommer som en slags faderlig figur for meg, og da svarte han at det er jo egentlig litt synd i meg, men at han gjerne kan være min far, og at han også har en bestemor om det trengs.

– Vi gir deg guddommelige krefter, som gjør at du får gi nytt liv tilbake til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake, fra andre siden og hvorfor?– Det å få kunne prate med avdøde joike-dronning Inga Juuso hadde nok vært veldig betydelig. Det er en joik som er viktig for meg som jeg vet hun kunne flere «dajahusat» – joikesetninger til, og som jeg ønsker jeg kunne ha fått lært meg en gang. Hvis ikke henne eller halvt-gud, halvt-menneske Áillohaš skulle jeg gjerne fått tilbake en joiker fra veldig langt tilbake, om så en av våre mange noaider som ble brent under heksebrenningene for å få et lite innblikk i hva joike-tradisjonens betydning og oppfatning var den gang i tiden.

– For at balansen skal opprettholdes, må en annen musiker innstille sin produksjon. Du slipper å ta livet av noen, men hvilken musiker kunne du tenke deg å bringe til evig taushet? Og hva har vedkommende gjort for å gjøre seg fortjent til det?– Jeg tenker at alle som er så gærne at de velger å jobbe med musikk som et levebrød skal roses for det valget, og det at jeg skal bringe noen til evig taushet fra sitt virke er kanskje noe jeg ikke kunne hatt på samvittigheten min. Det kan jo godt hende at det allikevel finnes noen gode kandidater der ute for denne trolldommen, men for profesjonalitetens skyld og mitt rykte blant medmusikere og kolleger er det nok best at jeg holder det for meg selv for å framstå som empatisk og godhjerta.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor?– Jeg så en gang en dokumentar om at det i Tyskland finnes en hundretusenvis med mennesker som samler seg i en åker og leker «autentisk indianer» i en uke. Hvis det hadde funnes en sånn lignende festival med samisk tematikk, hadde det nok vært litt surt å bli booket som et slags eksotisk krydder til den suppa.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Det er jo fortsatt et litt vrient spørsmål siden man må godta hele sjangerbegrepet som et konsept – jeg hadde nok sikkert laget samme musikk selv om det nå ble kalt «folk jazz» istedenfor «world music» eller «alternativ country».

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– I dag på morgenen kom jeg ned på fjellet fra flytting med reinflokken til sommerbeite, og det var så himla dårlig vær og lite sikt. Lang historie kort så kjørte jeg litt feil, og måtte trekke og snu skutersleden i et litt uhøvelig sted. Jeg hadde så fryktelig mye klær på, var ganske sliten og «hangry» og ble så svett at det bare rant. Det kan hende at det da i dette øyeblikk lurte seg ut et lite banneord mellom leppan, men til vanlig er jeg ganske høflig i forhold til det!