I mange år har hun jobbet med unges psykiske helse. I forbindelse med boken hennes «Helt ærlig», har hun holdt foredrag på skoler rundt om i landet og møtt tusenvis av barn, ungdom, foreldre og lærere.

Når barne- og ungdomspsykolog Kirsten Holtmon Resaland snakker med de voksne, går de samme spørsmålene igjen:

Skal vi bare forstå og forstå? Skal vi ikke lenger sette grenser og bruke sunn fornuft? Hva skal vi gjøre når vi er uenig med barnet? Hva med når barnet oppfører seg urimelig?

Spørsmålene har fått Resaland til å gruble på hva det er som gjør foreldre og lærere så usikre og frustrerte. Nå tror hun at hun har funnet noe av svaret.

Psykolog Kirsten Holtmon Resaland skriver for tiden en bok som skal gi konkrete tips til voksne som ønsker ærlige samtaler med ungdom. Da hun kom til kapittelet om validering, falt plutselig bitene på plass, forteller hun. Foto: Tomm W. Christiansen

Mener ekspertene har glemt å formidle noe viktig

De siste årene har validering stått sentralt i forståelsen av hvordan voksne bør møte barn og unges følelser. Forskning viser at validering er avgjørende for barnets emosjonelle, sosiale og psykiske utvikling.

Validering innebærer å bekrefte barnets følelse, vise at følelsen gir mening og at det er greit at barnet føler det slik. (Se mer i faktaboks)

Validering er det motsatte av å bagatellisere eller latterliggjøre barnets opplevelse, eller å få barnet til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning

Resaland synes dagens foreldre generelt er gode på å møte barnets følelser. Hun påpeker at all forskning tyder på at det er en god investering i barns psykiske helse og er glad for at fagpersoner har jobbet aktivt for å spre kunnskap om validering.

– Vi vil absolutt ikke tilbake til den tiden der man sa ting som: «gå på rommet ditt, og kom tilbake når du er blid», «ta deg sammen» eller «nå får du gi deg». En tid der barnets følelser kun var ok så lenge de passet inn og ikke gjorde det ubehagelig eller irriterende for de voksne, sier hun.

– Men det har gått opp for meg at vi som blir omtalt som «eksperter», har glemt å formidle hva som kommer etter valideringen når barnet har misforstått noe, er urimelig eller på andre måter trenger justeringer av sine forventninger til virkeligheten.

Hun utdyper:

– I media står det gjerne bare i en bisetning at å validere ikke er det samme som å være enig med barnet. Hvordan vi foreldre skal møte barnas følelser uten samtidig å snakke dem etter munnen, sies det sjelden noe om.

– Sosial justering er nødvendig

Resaland mener det er viktige grunner til å gjøre mer enn å forstå barnets følelser: Barnet må lære at det er en forskjell på den indre virkeligheten, altså barnets egen oppfatning av en situasjon, og den objektive virkeligheten.

– En viktig del av oppdragelsen er å guide barna inn i fellesskapet. Vi skal lære dem at andres perspektiver og behov er interessante og like gyldige som deres egne.

Psykologen påpeker at det som kommer etter valideringen, er en form for sosial justering som er nødvendig for å fungere godt med andre mennesker og i samfunnet for øvrig.

OBS! Resaland presiserer:

  • Dette gjelder ikke i situasjoner der barnet åpenbart har lidd urett eller i ukompliserte trøstesituasjoner.

  • Når det gjelder de minste barna, holder det å validere følelsene. Eldre barn og ungdom trenger imidlertid ofte mer enn kun validering.

Dette gjør du etter valideringen

Så hva gjør man?

Etter at barnets følelser er validert, gjenstår det å utforske problemet. Til slutt kommer eventuell problemløsning, anbefaler psykologen.

(Se eksempler i faktaboksene)

Hun foreslår å gjøre det slik:

1. Utforskning av situasjonen

  • Vær nysgjerrig sammen med barnet på de ulike måtene man kan se og tolke en situasjon på.

Et modent barn eller en ungdom kan selv reflektere. Mer umodne barn og unge trenger at den voksne hjelper til med å se ulike perspektiver. Husk å være ydmyk. Det kan være mye du ikke vet, og det er barnet eller ungdommen som eier fasiten på hvordan dette er for akkurat dem.

  • Bruk gjerne uskyldige erfaringer fra eget liv, om det passer. Ved å fortelle at du har vært der selv, ufarliggjør du situasjonen.

2. Problemløsning

Dette steget gjelder kun når det faktisk er et problem som må løses. Selv om en situasjon er vanskelig for barnet, er det ikke ensbetydende med at det er et problem som trengs å løses. Ofte handler det om å akseptere og anerkjenne at livet kan være urettferdig eller kjipt, uten å lage en større sak ut av det, sier Resaland.

– Å følge opp enhver validering med handling signaliserer at man skal ta alle tankene og følelsene sine veldig på alvor. Det blir veldig voldsomt. Igjen er sunn fornuft vår venn. Selv om barnet eller ungdommen gjerne vil handle på følelsene sine, kan bremsen vi voksne kjenner på, være lur å lytte til.

Dersom situasjonen krever problemløsning, kan det gjøres ved å komme med forslag til løsning og la barnet eller ungdommen selv komme med forslag. Hvis valideringen og utforskningen har vært empatisk og god, blir problemløsingen en arena der både ungdom og voksen kan være ærlige med hverandre og veie ulike alternativer opp mot hverandre, forklarer hun.

– Grensesetting kan lett forsvinne

Etter å ha snakket med barn, ungdom, foreldre og lærere som psykolog gjennom mange år, er Resaland bekymret for at voksne er blitt utrygge på å hjelpe barn og unge i helt vanlige konflikter.

– Både lovverk og ekspertise forteller dem at alle barns følelser er en slags sannhet. Det går jo sjelden opp i opp etter en opphetet krangel der alle husker det fra sitt eget perspektiv.

Resaland forteller om lærere og foreldre som ser at barn har misforstått eller tolket hverandre i verste mening, men likevel opplever at de kan bli beskyldt for å gjøre noe galt om de korrigerer et barns fortolkning. Grensesetting kan lett forsvinne hvis barna alltid får signaler om at de selv har rett.

– Alle kan ikke alltid ha rett samtidig, og barn og unge klarer fint å ta dette innover seg. De tar ikke skade av at vi omsorgsfullt viser dem forskjellen på hvordan noe var for dem og hvordan noe var for de andre involverte.

Hun legger til:

– Jeg ønsker å trygge foreldre på at når barnet møter på humper i veien, kan de trygt bruke kjærlig og sunn fornuft for å hjelpe dem videre. De unge setter pris på det og forventer det faktisk av oss.

Nina Renate Forbord er helsesykepleier og i kontakt med mange foreldre. Foto: Privat

Hjelp barna med ordene

Nina Renate Forbord er helsesykepleier og driver Instagram-kontoen «Foreldremestring» sammen med vernepleier Espen Sillerud Bryhn. Den har over 55.000 følgere.

Hun deler Resalands oppfatning om at det er viktig med fokus på hva man gjør etter valideringen.

Eksempel:

Hvis barnet dytter et annet barn for å få en leke, er det viktig å gripe raskt inn og sikre at alle er trygge og at ingen blir skadet, for så å se på følelsene bak adferden – altså validere.

Problemløsningen kommer når alt har roet seg: «Hva kunne du sagt til Ola når du ville ha den samme leken som ham?»

– Her må man gi barna ordene i starten dersom de selv ikke klarer å sette ord på det ennå, sier Forbord.

Hun legger til:

– Problemløsning kan være fint å jobbe med ellers også, gjennom lek, bøker og rollespill.