De to forrige spaltene i Helsestasjonen handlet om «Vold mot barn» og «Seksuelle overgrep mot barn». Noen barn forteller om overgrep av seg selv. Det mest vanlige er at de tier om det og viser rar og uartig atferd.
Om et barn skulle fortelle deg om at hun eller han har vært utsatt for overgrep, bør du notere ned ordene hun brukte. Du trenger ikke å spørre om detaljer, det er politiets oppgave. Hvis barnet ber deg om ikke å fortelle dette til noen, må du ikke gå med på det. Si heller noe sånt som at «av og til opplever barn så vonde og alvorlige ting at andre må få vite det for at barnet skal bli hjulpet ut av det vonde.»
Les flere innlegg fra Helsestasjonen her
Nå barn ikke forteller om overgrep, kan det være at de har blitt truet av overgriperen til ikke å fortelle. Det frykter konsekvensene (skilsmisse, mer vold hjemme, flytting, dårlig økonomi), de er lojale og de kan være redde for ikke å bli trodd. Barn merker også at vold og seksuelle overgrep er tabubelagte og det kan hindre dem i å snakke.
Omsorgspersoner rundt alle barn bør lære dem forskjellen på det å sladre og det å fortelle om vanskelige ting. Å sladre er når man vil gi en annen et dårlig stempel, uten at det ligger noe særlig til grunn for det. Noen ganger kjenner man at noe er så vondt at tankene hele tiden kretser rundt det aktuelle. Det er vanskelig å få sove, man er ukonsentrert, kjenner seg redd. Å snakke om det, med en voksen man har tillit til, vil bli som medisin mot de ekle tankene og følelsene. Det er som å rense et betent sår. Snakkemedisin hjelper mot overgrep, mobbing, ja, alt som kjennes vanskelig.
Selv om det er utrolig vanskelig for barn å fortelle om overgrep, vil det stå bedre rustet om det føler at det er lov å benevne ordene for kroppsdeler og seksuelle handlinger. Det er greit å si de »stygge» ordene. Se Helsestasjonen om «Å snakke med barn og unge om seksualitet».
Kanskje tenker du på et bestemt barn når du leser denne teksten. Du har en uro i deg. Det enkleste er å bagatellisere, - det er vel ikke så ille. Men det vil ikke hjelpe barnet. Om du ikke har noen nær relasjon til barnet, bør du snakke med en som kjenner det. Dersom det handler om overgrep som skjer hjemme, må du ikke velge foreldrene. Du kan velge helsesøster. Det går også an først å ringe barnevern eller politi for å diskutere hvordan du kan forholde deg, uten å oppgi barnets navn. Det finnes også en landsdekkende alarmtelefon, 116 111, som er gratis å ringe til.
Biblioteket har også bøker som omhandler temaet. Blant disse finnes ei fin bok av Eli Rygg heter «Jeg sa ikke kom inn».
Nettsted: smiso.no - reddbarna.no/forstyrr
Neste uke: Barn og kropp
Hilsen Helsesøster Guri
