Seksåringen har en skoeske i stua. Den er trukket med fint papir. Oppi der legger hun ting som hun forbinder med faren sin. Der er koppen han pleide å drikke av, mobiltelefonen, halstørkleet. Hun tar på tingene, lukter på dem. Der er mange tegninger som hun har laget. En er av kisten hvor han ligger, gravstøtter ved siden av, mennesker som gråter. En annen er av pappa i himmelen. Her ser pappa glad ut. Han holder blomster i hendene.
Pappa lå flere uker på sykehuset. Jenta besøkte ham jevnlig. Mamma forberedte henne før de dro: – Han sitter kanskje i stolen, ved siden av er det et stativ, der henger det poser med medisin som renner i slanger og går inn i kroppen hans. Denne medisinen gjør at han ikke føler seg tørst eller kjenner smerte.
Les mer fra Helsestasjonen her
Neste gang: – Pappa vil ligge i sengen. Han er veldig sliten av sykdommen. Kanskje klarer han ikke å prate så lenge. Han har sagt til meg at han er veldig glad i oss. Tredje gang: – Nå vet vi ikke hvor lenge pappa kommer til å leve. Øynene hans er lukket hele tiden.
De som jobber på sykehuset er så flinke med ham. Under besøkene sitter jenta på fanget til mor. Hun får stryke pappa, gi klem. Kanskje får hun et godt blikk, en fin kjærlighetsmelding og et varmt håndtrykk fra faren sin. Så vil hun ned på gulvet for å leke med et puslespill.
Den fjerde gangen er pappa død. De voksne har unngått å si at han har «sovnet inn» eller «han har gått bort». Jenta blir forberedt på at pappa nå er helt stille, han er blek og huden er kald. Han kjenner ingenting, kan ikke snakke, se eller høre. Nå får han ingen medisiner mer.
Dagene uten pappa er vonde, men livet går videre. På en annen måte. Noen kvelder ser mamma og jenta i ei bok om sorg. Mamma må være på rommet til jenta har sovnet, nærhet og kroppskontakt gir henne trygghet inn i nattesøvnen. Om morgenen er det bedre. Da er det badet-påkledning-frokost-tannpuss-til barnehage.
Timene i barnehagen er for det meste gode, men av og til bryter jenta ut i sinne og gråt. Personalet trøster henne. For mange mennesker står livssyn sterkt i forbindelse med sykdom og død. Noen barn kan føle trøst om de voksne sier at den som er død har det godt hos Gud. Andre kan bli sinte for at Gud lot døden komme. Også sinne er en følelse som må aksepteres, det hjelper barnet videre i sorgprosessen.
De tre tidligere spaltene om «Barn som pårørende», «Barns reaksjoner ved alvorlig sykdom» og «Når foreldre dør – del 1» gir et utfyllende bilde av barns reaksjoner og hvordan voksne kan støtte.
Se også Kreftforeningens nettside for mer informasjon.
Neste uke: Mor eller far er psykisk syk
