Det verst tenkelige har skjedd. Katastrofe, ulykke, sykdom. Eller et selvmord. Uansett årsak vil brå dødsfall snu opp ned på livet i familien. Også ved et forutgående og langtrukkent forløp, hvor døden er forventet, vil det ryste i familiens grunnmur.
Den som alltid skulle være der, er død.
Tidligere tenkte vi at vi skulle skåne barna. De ble fortalt lite, de ble passet av andre mens det var begravelse. Dermed lot vi de være alene med sine tanker og fantasier. Det vonde ble vondere av det. I dag ny kunnskap; barn trenger å være med i fellesskapet.
Mye av det som er skrevet i de to forutgående spaltene om «Barn som pårørende» og «Barns reaksjoner på alvorlig sykdom» vil gjelde også her.
De minste må få forklart hva som har skjedd med enkle ord. De trenger en person som det kjenner godt og som er sensitiv for dets forståelse og reaksjoner. Det er godt for barnet at hverdagen fortsetter på noenlunde samme måte som før: morgenrutiner, lek, barnehage, skole. Husk at barn raskt kan veksle mellom sorguttrykk og glad lek. Det er deres måte å takle det vonde på. Noen kan bli aggressive, andre tilbaketrukne.
Alderen på barnet avgjør hva det forstår av døden. Barn opp til fire år vil ikke oppfatte døden som endelig. De vil savne den som er død på samme måte som om han/hun var på en lang reise. De forstår ikke at far eller mor aldri kommer tilbake.
Under skolealder tror barn på magi. De kan tenke at det er deres skyld; det var fordi de ønsket mamma død en gang de haddekranglet. Skylden kan da bli sterk.
Etter hvert vil barnet skjønne at døden er endelig. De ntenker på hvordan det er å være død. «Vil mamma få godterier i himmelen?» «Lurer på hvordan huset til pappa ser ut der oppe?».
Etter 10-årsalderen begynner barna å få omtrent samme forståelse for døden som voksne. Enkelte kan bli redde for at andre i familien skal dø eller at de selv kommer til å dø. En uskyldig infeksjonssykdom kan dermed gjøre barn engstelige.
Les mer fra Helsestasjonen her
Ungdommer har utviklet bedre evne til å fortrenge. Dette kan, på en måte, gi hjelp til mestring. Likevel er det slik at hvis en hele tiden skyver vekk tanker og følelser rundt dødsfallet, så kan sorgen bli langvarig og helseskadelig. Dersom de merker at det er for vanskelig å snakke om dødsfallet hjemme, vil de nok holde tankene sine for seg selv.
For en ungdom som skal frigjøre seg, kan det bli ekstra vanskelig samtidig å bearbeide sorg. Venner vil kunne være god støtte for den sørgende ungdom. Likevel må voksne i familien og på skolen vise at de skjønner at den unge er i sorg, og gjerne invitere til en prat om dette.
Les mer om dette på Kreftforeninges nettside.
Neste uke: Når foreldre dør – del 2
