Selv om Albrigtsen er født i Hammerfest og nå bor i Oslo, er det vel få som er mer tromsøgutt enn han og i 1990 ble han kåret til Årets tromsøværing. Dagens bilde er tatt det samme året på Middagskjelleren. Det var siste konsert før debutplata, «Alone Too Long», kom ut. Nå viser det seg at det ikke er helt sant.

– Jeg deltok på ei samleskive fra Draugen visefestival hvor jeg spilte Danny O'Keefes låt «The Road». Dessuten spilte jeg inn en stillferdig bluesskive på gutterommet i Tromsdalen som en venn av meg massekopierte på kassett som het «Stoney Plays The Blues». Kritikken i musikkavisa Nye Takter kommenterte at det hørtes ut som jeg var redd for å vekke noen som lå i naborommet og det var jo faktisk sant. Det var der Mamma lå og sov, sier Albrigtsen til iTromsø.

Fikk 20 kroner

Samme dag som han skal spille jubileumskonsert på Victoria scene i Oslo tar han seg tid til å mimre litt med oss.

– Min første betalte spillejobb var på midten av 70-tallet sammen med Jørn (Hoel). Da ble vi hyret av Viggo Paulsen til å spille på Sesam. Han hadde hørt om to sangfugler fra Tromsdalen som sang tostemt, og det var jo oss. Selv om det var Sesam følte jo vi det som om vi skulle spille i Royal Albert Hall. Da vi kom dit satt Jan Arvid Johansen, Sverre Kjelsberg og flere fra Pussycats der så vi var nervøse, men greide oss ganske bra. Vi fikk 50 kroner på deling for jobben. Neste uke hadde ryktet gått og plassen var stappfull. Da fikk vi 20 kroner hver. Neste uke var det enda flere folk, men da fikk vi bare fem kroner hver. Vi hadde ikke engang råd til å ta bussen hjem, så på Tromsøbrua snur jeg meg til Jørn og sier: «Faen Jørn, jeg tror vi har blitt lurt», ler Albrigtsen.

Viggo Paulsen som hyrte dem til Sesam, lokalet som som senere huset Rio Bravo og Brankos og nåværende Arthur, var selv musiker. Han hadde faktisk fått spilt inn og gitt ut sin helt egen singel i Stockholm.

- Han var en original vi var glad i, en gatesanger og trubadur som folk stoppet og lyttet til. Dessverre så slet han med alkoholen og en januarnatt fant en drosjesjåfør ham ihjelfrosset på ei trapp bare hundre meter fra barndomshjemmet hvor han bodde.

Viggo Paulsen ble 33 år.

Nord-Dakota

Siden debuten ble det flere spillejobber. Mange flere. Et av favorittstedene å spille var Le Mirage.

- Vi spilte faktisk på åpningen av plassen og de lå litt etter skjema med arbeidet. Da vi hadde lydprøve la de belegg ved toalettene og da lydprøven var åpnet de dørene. Dessuten spilte jeg og Jørn ofte på Prelaten med forskjellige band. Du kan vel si at vi hadde lært oss litt om bransjen før vi flyttet sørover.

Selv om Albrigtsen tidlig gjorde sine erfaringer med den mørke siden av musikkbransjen har han nå livnært seg som musiker siden 1983. Og til tross for en relativt lav profil er CV-en hans imponerende.

– I 1994 varmet jeg opp for en av mine helter Merle Haggard i Nord-Dakota. Vi spilte åtte jobber sammen med ham og betalingen besto av at vi fikk selge plater på konserten. Da solgte vi for 8000 hver kveld. Haggard viste seg å være en flott fyr.

Han husker også godt plata han spilte inn med den amerikanske countryartisten Tom Pacheco i Woodstock.– Vi hadde de beste musikerne i verden med Tony Levine på bass, Levon Helm på trommer og Rick Danko på kor. Garth Hudson skulle også spille på plata, men han forsov seg på grunn av narkolepsi. Og der satt lille meg fra Tromsdalen med musikere jeg hadde sett opp til lenge og spilte inn plate med dem!

Flørtet med Hudson

Selv om Garth Hudson, den høyt anerkjente tangentspilleren fra The Band hvor han spilte sammen med Rick Danko og Levon Helm, forsov seg til plateinnspilling traff Albrigtsen og Pacheco ham og kjæresten hans og fikk høre historien om hvordan de møttes. Det var da The Band (tenk dere selvtilliten som kreves for å kalle bandet ditt for Bandet!, journ. anm.) spilte på sinnsykehuset hvor hun var innlagt.

- Hun satt langt framme og flørtet med Garth Hudson under konserten og gikk fram for å snakke med ham da de var ferdige. Da ba hun ham om hjelp til å rømme derifra. Etter å ha forklart hvorfor hun ikke hørte hjemme der og flørtet litt mer, sa Garth til henne: "Follow me", ga henne en gitarkasse å bære på og sammen gikk de forbi sikkerhetsvaktene. "She's with the band", sa Garth til dem. Så fikk han henne på bandbussen og kjørte derifra. Siden levde de lykkelig sammen, ler Albrigtsen.

Albrigtsen og Pacheco samarbeidet på to kritikerroste plater. Den siste som altså ble spilt inn i Woodstock fikk tittelen "Nobodies".

- Jeg angrer på at jeg lot plateselskapet overtale meg til deg. Plata skulle egentlig hete "One Heart - One Soul". "Nobodies" gir en dårlig signaleffekt. Hvem er disse gutta? "Nobodies" Nei vel, da trenger jeg vel ikke den plata, sier Albrigtsen lett galgenhumoristisk.

Ærlig sang

- Den solgte vel bare rundt 1.000 eksemplarer i Norge, men det var mange tøffe låter der, legger han til.

"Nobodies" ble da også den siste plata legendariske Rick Danko noensinne deltok på. Han døde 10. desember 1999.

Nå er Albrigtsen ute med ei ny plate, "The Sailor". Også den kritikerrost. Tittelen henspeiler blant annet på faren som var sjømann.

- Tittelsporet er en ærlig sang om min far. Samtidig kan du vel si at tittelen også er en metafor på mitt liv på glatte nordnorske veier.

Han innrømmer selv at han er dårlig på markedsføring, så hvordan det blir med salg på den nye plata er han heller usikker på.

- Sosiale medier og klistremerker er min taktikk. De klistrer jeg gjerne på do og helst med tillatelse, sier han og ler.

Veldig rock'n'roll...

Denne jubileumsskiva som altså kommer ut 25 år etter at Albrigtsen debuterte, går hånd i hanske med tirsdagens jubileumskonsert som har fått tittelen «Fra A til Nå». Han ser på konserten som en anledning til å hylle alle musikerne han har spilt med opp gjennom årene og flere av dem blir å stå på scenen med ham.

– Jørn skal spille to låter med meg, og dessuten har jeg et fantastisk band og da vi øvde her forleden begynte vi nesten å gråte fordi det låt så tøft, sier han.