Politikk handler om prioriteringer. Og det er ikke lett. Veier skal ha asfalt og brøytes, park- og idrettsanlegg skal vedlikeholdes, skoler skal bygges, vann og avløp må funke, pleie og omsorg krever enorme budsjetter mm., og det er umulig å gjøre alle fornøyd.

Regnskapet spres ut i et uoversiktlig virvar av budsjetter og avdelinger. Ansvaret fragmenteres og spres utover. Det er uoversiktlig og innfløkt. Noen rammes mer enn andre.

iTromsøs artikkelserie om «De glemte barna» har rullet ut daglig i en uke nå, og det er forstemmende og sjokkerende lesning. Det skjøre halmstrået man kan klamre seg til er å se at det takk og lov er noen der ute som, til tross for svært begrensede økonomiske og personalressurser, utgjør en forskjell.

Les første del av artikkelserien «De glemte barna» (for abonnenter)

Ære være Utekontakten. Utekontakten i Tromsø består av sju ansatte, som jevnlig følger opp hele 270 ungdommer som har havnet i systemets irrganger, og som ikke passer inn i tradisjonelle mønstre. Flere av dem er utsatt for eller eksponert for vold og seksuelt misbruk. Noen tør ikke dra hjem. Andre har ikke et hjem å gå til overhodet. To ganger i uka får de utdelt mat, fordi de ellers ville lagt seg sultne og utslitte i ei eller annen seng. Dette er barn og unge som går midt blant oss, som lever i et grelt utenforskap til den tilsynelatende vellykkede og rause byen vår.

Dette er unge mennesker som faller utenfor de ordinære tilbudene som er der. Som ikke passer inn i idretten, i de organiserte ungdomsklubbene eller det rike kulturmiljøet. De har for lengst ramlet ut av barne- og ungdomspsykiatrien. De passer ikke inn. De er store firkanter systemet prøver å dytte inn i små trekanter.

I dagens avis forteller rystede og oppgitte politikere fra posisjon og opposisjon at de ikke kjente til omfanget. De er «sjokkerte og vantro». De «synes det er trist». Og de synes «det er viktige historier» og at «det er hjerteskjærende». At «det ikke burde ikke være slik». At spørsmålene om Utekontaktens ressurser «åpenbart er noe vi burde se på nå når det er satt fokus på». Og at «man ikke kan love eller forskuttere noe».

Politikerspråk. Floskler. Klisjeer. Uforpliktende og vage antydninger pakket inn i emosjoner, emosjoner som helt sikkert er ektefølte, det tviler jeg ikke på, men som likevel utgjør nada av forskjell i livene til de unge menneskene det gjelder. Mennesker av kjøtt og blod, med fornavn og etternavn. Enkeltindivider med hver sine unike historier.

At de som sitter på ansvaret synes det er trist og sjokkerende å høre deres viktige og hjerteskjærende historier er muligens en trøst, men å legge seg mett i en ren seng og føle seg trygg er nok hakket viktigere.

I 2008 fulgte Utekontakten opp 80 ungdommer i kommunen, og hadde 851 registrerte treff, altså antall ganger de fysisk møtte ungdommene og barna det gjelder. I dag følger de opp 270 ungdommer. I 2016 hadde de 2.250 treff. Det er en galopperende økning, der tallene stiger mye raskere enn befolkningsveksten. Tromsø er Nord-Norges største by, og den kommer til å fortsette å vokse.

Tromsø er i ferd med å bli en norsk storby, men vi tar det åpenbart ikke innover oss. Det bør vi begynne med. De mange og økende antall unge menneskene dette er snakk om er ikke en gruppe som vil forsvinne heller. Parallelt med at tallene bare vil stige, kommer mange av dem til å slite kraftig i det kommende voksenlivet, noe som igjen vil slå inn i slukne budsjetter. Det er en full sirkel av trøbbel som må brytes.

I Tromsø innføres nå Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI), et prosjekt for bedre å ivareta barn, unge og deres foreldre. Målgruppen for BTI-modellen er barn og unge som har behov for hjelp, støtte og oppmerksomhet i korte eller lengre perioder i livet.

Dette er selvsagt bra, men det er like fullt bare en formell, organisatorisk endring. I dag lever flere under boforhold som overhodet ikke holder vann, som gjør dem enda sjukere enn de hadde trengt å være. BTI er neppe begrepet fremst i vokabularet deres, om de i det hele tatt vet hva det er.

Det som er kritisk er å få bygget boliger som er tilpasset gruppa Utekontakten daglig hjelper. Boliger med gode sanitære forhold, og et sted der de har tilgang til voksne i større deler av døgnet. Der de som jobber innenfor de forskjellige fagfeltene kan komme og møte dem og slå av en prat i en sofa, og ikke gjennom en skranke eller gjennom en telefon til formaliserte timeavtaler.

Denne gruppe mennesker går ikke fakkeltog og har ikke mektige venner i politikk eller næringsliv. De har ikke samkjørte Facebook-sider eller dyre kommunikasjonsrådgivere som driver lobbyvirksomhet, spiser festmiddager med de rette folkene eller mingler på hagefester eller lukkede gutteklubber der makt blandes.

Det er mye lettere å skape engasjement, oppstandelse, nevehytting og rasende innlegg i sosiale medier om saken er motstand mot bompenger, eiendomsskatt, badeland eller hvorvidt det skal være asfalt eller grus på plassen foran Domkirka.

De som fra før har minst pleier også bli tilgodesett med minst når det presser på, og derfor jeg blir urolig for fremtidsutsiktene til disse barna og ungdommene, når jeg i dag leser at det forventes kutt på 70 millioner kroner i helse- og omsorgssvikten.

Så kjære dere som bestemmer. I år er det ikke valgår, og det er en glitrende anledning til å legge til side prestisje, stolthet og sykelig opptatthet av å knuse motstandere i retorisk ordlek.

Vi trenger ikke høre om «mulighetsrom», hva som er vanskelig å si «på nåværende tidspunkt» eller hvor vondt, hjerteskjærende og tungt dere synes det er å høre om noe jeg tok for gitt at dere allerede visste.

Nå må dere sette dere ned, prioritere og vise handlekraft.