I boka «En søster for lite» tar Ingrid Kjelstrup også et oppgjør med det hun opplevde som mangelfull oppfølging (ref. omslagstekst på boka) av støtteapparat i ettertid. Kjelstrup trekker blant annet fram kommunen, som hun mener ikke var der for alle pårørende.

Det var Trond Brattland som i 2009 var kommuneoverlege i Tromsø. Denne tittelen har han fortsatt den dag i dag.

UTFORDRENDE Å NÅ UT TIL ALLE: Kommuneoverlege Trond Brattland forteller at det er vanskelig å nå ut til alle som trenger hjelp i en krisesituasjon. Derfor oppretter de et eget telefonnummer slik at dem som trenger det kan kontakte kommunen. – I denne konkrete situasjonen er det ikke sikkert vi nådde alle, sier Brattland.

– Vanskelig å få informasjon

23. januar 2009 er en dato som har satt seg i minnet til Brattland.

– Jeg husker den fredagen veldig godt. Fredag morgenen gikk det rykter om skyting på en skole. Det er jo ingen god beskjed å få. I begynnelsen gikk det mye rykter, og det var vanskelig å få informasjon om hendelsen, forklarer Brattland.

Kritikk

Det ble kort tid etter opprettet et såkalt kriseteam hos kommunen. Kommuneoverlegen betrakter hendelsen som fæl, men også spesiell, ettersom politiet var berørt.

– Vi fikk en del kritikk etter denne hendelsen. Det var flere ting som ble trukket fram. Vi hadde mye fokus på skolen som lå like i nærheten. Det var blant annet en journalist som stilte spørsmål om hvorfor det kun ble sendt to personer fra kriseteamet for å hjelpe 200 elever, sier Brattland.

Han opplyser at det var lærerne som skulle hjelpe elevene, mens kriseteamet skulle eventuelt gi råd til lærerne.

I ettertid av slike krisesituasjoner trekker Brattland blant annet fram en utfordring.

– Vi har en oversikt over dem som er direkte berørt, slik som familie. Vi tror at vi når ut til alle, men i ettertid så er det kanskje noen som opplevde at de ikke fikk hjelp. I denne konkrete situasjonen er det ikke sikkert vi nådde alle. Det er vanskelig, sier han.

– Vanskelig å nå alle

I store krisesituasjoner oppretter kommunen en kontakttelefonen som alle personer kan ringe, dersom de trenger oppfølging og hjelp.

– Det er vårt sikkerhetsnett for å sikre at folk kan ta kontakt for å få hjelp. Det vi har lært etter denne hendelsen er at det faktisk er vanskelig å nå alle. I første omgang kan det være slik at enkelte opplever at de takler situasjonen greit, men at problemene kommer etter hvert. Da går livet videre for alle rundt dem, og man sitter igjen alene med sorgen. Det kan være tungt, sier han.

Kommunen har egne koordinatorer som etter en slik hendelse skal følge opp personene som har kontaktet dem.

– Vi kontakter dem etter noen måneder og spør hvordan det går. Det er noe vi har lagt inn som en rutine, sier kommuneoverlegen.

Ikke medievant

Mediepresset etter drapet var stort. Det var lokale medier og riksmedier som alle ville ha en bit av historien. Og dette er noe Brattland husker godt.

– Jeg var ikke veldig medievant på denne tiden. Jeg kan huske at jeg var tørr i halsen. Det var ikke vanskelig å svare faglig, men var stressende, sier han.

Han opplyser at systemet omkring kriseteamet er det samme som i 2009.

– Vi kan ikke ha to personer på vakt til enhver tid. Det er ikke Tromsø stort nok for. Jeg mener kriseteamet har fungert greit. Det er flinke folk og de gjør en formidabel jobb. Det er selvfølgelig noen som forventer at kommunen skal være tilgjengelig for oppfølging over tid, men målet for oss er at de går til det ordinære apparatet etter et par dager etter en krise, sier han.

Det ordinære apparatet kan være din fastlege, som igjen henviser til andre etater.

– Man lærer hele tiden, og vi lærte mye av denne hendelsen. Suksesskriteriet for oss er denne koordinatorrollen. Da slår vi en telefon til dem som har søkt hjelp etter noen måneder og spør hvordan de har det, sier han.

Sjokktilstand

Lørdag 24. januar 2009 var flere sider i avisa iTromsø viet til drapssaken på Slettaelva. Sakene beskriver blant annet en sjokktilstand blant drapsmannens kollegaer i politiet. Samtlige kunne ikke forstå hvordan denne tragiske hendelsen faktisk kunne skje.

Flere spørsmål rullet opp etter hendelsen, blant annet hvordan drapsmannen fikk tilgang til pistolen og hvorvidt kollegaene kjente til hans mentale tilstand. I ettertid ble det klart at Spesialenheten ikke fant noe kritikkverdig.

BLIR REGISTRERT: På den tiden drapet fant sted var Einar Sparboe Lysnes politiinspektør. Kort tid etter drapet var han på et tidspunkt konstituert politimester. Han forteller at det i etterkant av drapet ble innstramninger, men han påpeker at de operative politimennene må ha tilgang til våpen. Foto: Ronald Johansen / iTromsø

En av de politimennene som var sentral i mediebildet var Einar Sparboe Lysnes. Han var politiinspektør da drapet fant sted, og en stund etter var han konstituert politimester. Nå arbeider han som påtaleleder i Troms politidistrikt. Han ønsker ikke å utdype hvordan denne saken påvirket ham selv og kollegaene. Han opplyser derimot at det har skjedd innstramminger med tanken på tilgang til våpen i politiet etter hendelsen, men at det fortsatt er slik at de operative politimennene er avhengig av å ha tilgang til våpen.

I 2014 flyttet politiet inn i et nytt bygg på Stakkevollveien. I tilknytning til det har politiet fått nye systemer. Lysnes forteller at de ikke kan hindre operatører i å hente våpen, men at det blir registrert hvem som henter det.