Fjasboka (unnskyld: Facebook) kan være en kilde til nostalgisk mimring. Den ble i hvert fall det da dagens bilde dukket opp på sosiale medier for et par år siden. For Espen Høgmo ble det et gledelig gjensyn med et band som rakk å spille mange konserter, skifte navn til Tore Brumm, spille inn en EP og ta et profesjonelt bandbilde. Blant annet.
Tøft bandbilde
– Med det i tankene så eide vi ingen skam i livet. Men bildet er tøft og vi ser virkelig ut som et band, humrer Høgmo i dag. Han spilte trommer i Jetmotor i bandets første dager før Ole-Jakob Larsen (Hekla Stålstrenga) overtok.
Bandet begynte å spille sammen høsten 1998, men skiftet kjapt navn til Tore Brumm da de fant ut at navnet Jetmotor var opptatt. Medlemmene kom primært fra byorkestrene Englebarn og Yez Majones frontet av Nina Soleng.
– Nina er en skjult skatt. En veldig god vokalist som dessuten ser veldig, veldig bra ut, noe som jo aldri er en bakdel for en frontfigur, fortsetter Høgmo som i dag trakterer trommer for blant andre Glimmer.
Poprock på norsk
Flere vi har snakket med om bandet Tore Brumm, trekker fram Solengs karisma fra scenen og mange kom på konsertene deres for å sikle over henne. Soleng selv har følgende å si om akkurat det:
– Ingen kommentar, men det må det jo være lov til, ler hun.
Når det gjelder musikken deres klassifiserer Soleng den som «poprock på norsk». Trommeslageren vektlegger det «funky groovet» og trekker fram Beatles som en inspirasjonskilde.
Tett musikkmiljø
– Håvard (Stangnes) og jeg sang en del flerstemt som fungerte veldig bra. Dessuten skrev han, Håkon og Hogne (Rundberg) fine tekster.
Ifølge Soleng var dette ei artig tid med et tett musikkmiljø som støttet opp om hverandre. Låter ga de ut på Robert Dyrnes' Yellow Snow Records og arrangerte felles releasekonsert i forbindelse med disse samleplatene.
– For meg var et av høydepunktene en felleskonsert vi hadde på Blå Rock hvor de forskjellige bandene covret hverandre. Jeg husker at vi spilte «Yellow Rain» av Julia Spacehead, sier Soleng.
Høygravid på scenen
Våren 1999 arrangerte de en konsert som de kalte «Fruity Friday». Navnet henspilte på Solengs mage.
– Da sto jeg gå på scenen høygravid og syntes det var en god idé. Det er kanskje ikke så rart at hun går på musikklinja i dag, sier Soleng med en trillende latter.
I tillegg spilte de på Festspillene i Harstad og på by:larm i 2001 da den ble arrangert i Tromsø for første gang.
– Den konserten ble direktesendt på P1 og ambisjonene våre var å få flere låter spilt på radio, men der var det høyt opp og langt frem. Jeg hørte på EP-en vår for litt siden og da tenkte jeg at «det var pinadø ikke så gæli. Skjønner ikke at den ikke ble spilt på radio», sier Soleng.
I dag er Soleng den eneste i bandet som ikke driver med musikk til daglig.
Fadet ut
– Det var vel flere grunner til at Tore Brumm fadet ut (no pun intended), sier hun.
En av grunnene var at to av medlemmene satset på bandet Hangface og flyttet til Hollywood for å slå igjennom internasjonalt, men det er en historie vi skal fortelle en annen gang.
– Vi hadde en ikke så veldig forberedt reunion på 40-årsdagen. Det var veldig artig og jeg husket til og med noen av tekstene, fortsetter Soleng som holder stemmebåndene i form i Arctic Voices og ved av og til å kore for Violet Road hvor ektemannen Håkon Rundberg spiller i dag. Hjemme har de fremdeles et studio som heter 50-meterskogen.
– «Tore Brumm» skulle være den mindre kjente broren til Ole Brumm som det ikke hadde gått så bra med. Han bodde i 50-meterskogen, så derfor ble det også navnet på hjemmestudioet vårt.