I iTromsø tok lederen av Politiets Fellesforbund Troms, Karl Karlsson, bladet fra munnen og karakteriserte store deler av kunsten i nybygget som det ”rene visvas”. Den frittalende fagforeningslederen – som ikke prøver å fremstå som noen kunstkjenner – konkluderer med at dette er kunst han selv kunne laget i garasjen.

Det er saftige uttalelser. Men det er ikke vanskelig å forstå at det kommer reaksjoner fra politihusets brukere på den offentlige utsmykkingen. Det er heller ikke spesielt overraskende at utsmykkingen blir karakterisert som ”kunstsnobberi” – en oppfattelse som neppe blir mindre styrket av beskrivelsen til den ansvarlige for utsmykkingen, Koro (Kunst i offentlige rom): ”(kunstneren) har stadig gått dypere inn i utforskningen av det å skape og den frie kunstneriske kreativiteten, forholdet mellom det bevisste og ubevisste og abstraksjonens forbindelse til universet og det metafysiske”.

Hm … Man må konstatere at store ord er i omløp. Muligens er det også slik at kunstnerisk kvalitet fremkaller følelser. Men om vi tolker Karlsson rett, er det ikke budskapet eller det kunstneriske uttrykket som har skapt reaksjoner. Det som provoserer politiets fagforeningsleder er at utsmykningen rett og slett ikke oppleves som utsmykning, men som ”malingsklatter” til en svært høy prislapp – 1,3 millioner kroner for å være nøyaktig.

Selv om debatten om den offentlig utsmykkingen av politihuset uten tvil har et herlig humoristisk tilsnitt, utspiller den seg ikke uten et alvorlig bakteppe. Som politiets lokale fagforeningsleder kjenner Karl Karlsson utmerket godt til lønns- og arbeidsforholdene i politiet. Han representerer ansatte i en offentlig etat som de siste årene har gått mange tøffe runder med både intern ledelse og med staten. I en slik situasjon kan det neppe være tilfredsstillende at offentlige millioner brukes på noe som oppleves som ”visvas” – og attpåtil rammes inn og henges på veggene.