Den 23. januar 2009 var Ingrid Kjelstrup på vei til jobb på Åsgård, hvor hun jobbet som psykiatrisk sykepleier. Kjelstrup selv sitter med mange minner fra den skjebnesvangre morgenen som skulle bli hennes søsters, Kristin Kjelstrup, siste dag.
– Det var iskald ute, og det hadde det vært i flere dager. Temperaturen var minus syv grader. Det er egentlig ganske kaldt til å være i Tromsø. Det var mye snø på bakken, og brøytemannskapet hadde ennå ikke brøytet, sier Ingrid Kjelstrup, som sitter ved spisebordet i sitt eget hjem. Ved hennes side henger et bilde av søsteren. Langt brunt hår, brune øyne og et stort smil om munnen.
Sliten
Det som sto i tankene hennes da hun gikk til jobb denne morgenen var opptøyene i Gaza, noe som var godt bredt utover avisene i Norge. Kjelstrup var sliten etter ei travel jul, som hun hadde tilbrakt på jobb, men var klar for nok en dag på kontoret.
– På dette tidspunktet hadde noen av de verste krigene på Gaza brutt ut. Jeg tenkte at «det er noen som har det mye verre enn meg». Jeg hadde jo ikke noe å klage over, forklarer hun.
Beskjeden
Da hun ankom jobben, spaserte hun forbi stuen. Der var TV-apparatet på, noe som var uvanlig på dagtid. De pleide kun ha TV-skjermen påskrudd dersom det hadde skjedd noe spesielt, eller om det var sport på sendeplanen.
– Jeg la ikke merke til hva som faktisk var på TV-en. Jeg var opptatt av å komme i gang med jobben, sier hun.
Like etter at hun hadde kommet på kontoret, så ringte hennes røde Nokia-mobiltelefon som lå på skrivepulten.
– Det var onkelen min som ringte. Jeg trodde han ringte for å snakke om når vi hadde tenkt oss å dra opp på hytta den fredagen, forteller hun.
Budskapet onkelen skulle overbringe fredag 23. januar 2009 skulle endre hennes og resten av familiens liv. Kristin Kjelstrup (41) var blitt skutt og drept av ekskjæresten på Karveslettveien, en parkeringsplass mellom Slettaelva skole og Karveslettlia barnehage. Drapsmannen var Rolv-Are Pettersen som arbeidet i politiet. Like etter drapet begikk han selvmord.
Samlet familien
Ingrid Kjelstrup satt nå på kontoret og hadde fått beskjeden. Hun fikk stilt noen spørsmål til onkelen, før hun la på røret.
– Det var nok. Jeg trengte ikke vite mer. Jeg måtte bare ringe til sekretæren først og det var noe jeg virkelig mannet meg opp for å gjøre, sier hun.
Den iskalde fredagen hadde plutselig blitt enda kaldere.
Begynte å skrive
Drapet rystet hele Norge. En politimann hadde drept sin tidligere kjæreste med et tjenestevåpen. Hvordan kunne dette skje?
Dagen etter drapet var iTromsø fylt med lesestoff om hendelsen, kommentarer fra kjente og nære av de involverte, samt politiet som var rystet over at en av deres egne var drapsmannen.
Bak overskriftene, bildene og mediestormen, satt familier igjen med en dyp sorg. Blant dem søsteren til drapsofferet, Ingrid Kjelstrup.
En av måtene hun håndterte sorgen på var å skrive. Det begynte med små notater for å klarne sine egne tanker omkring hva som faktisk hadde skjedd. Det skulle siden bli et mye større prosjekt.
– Jeg begynte å skrive allerede i 2009. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg startet, men det var noe som manglet. Det var ingen der å snakke med, så papiret ble en slags erstatning. Det var nesten som å være på jobb, fordi jeg var vant til å skrive rapporter og dokumentere. Jeg fikk et veldig stort behov for å innhente kontroll, og å finne ut av hvordan alt hang sammen, sier hun.
«En søster for lite»
– Det var mye dokumenter. Man kan trygt si at jeg har sittet et «firesifret» antall timer og jobbet med materialet, sier hun.
Uten at hun selv var klar over det, hadde hun nå begynt et bokprosjekt. Et prosjekt som skulle bli en bok, syv og et halvt år etter hendelsen. 26. mai 2016 debuterer Ingrid Kjelstrup som forfatter med lansering på Prelaten i Tromsø. Boka har fått tittelen «En søster for lite». Ifølge henne selv blir det i boka dokumentert hva som faktisk skjedde den skjebnesvangre januardagen, hendelser i tiden før drapet, og ikke minst den store sorgen og lengselen etter en søster som på brutalt vis ble revet bort fra livet hennes.
– Det var en måte å samle mine egne tanker i begynnelsen, samtidig var jeg livredd for at Kristin skulle bli glemt. Jeg er klar over at boka vil ripe opp i minner hos mange av de nærmeste, forklarer hun.
LES OGSÅ: Politimann bak drap
– Utrolig forbannet
Det så ikke alltid like lyst ut for at boken faktisk skulle deles med offentligheten. I 2011 la hun bokprosjektet på hylla.
– Jeg klarte plutselig ikke mer. Rullegardinene gikk på en måte ned. I dag er jeg veldig glad for at den ikke kom ut tidligere. Da hadde det nok vært en mer sint bok, sier hun.
– Sola skinte, bilene kjørte, flagget vaiet, Kongen vinket, akkurat som at ingenting hadde skjedd. Jeg var så utrolig forbannet over det, forteller hun.
Bokprosjektet la hun bort i en periode på omtrent fem år. Likevel hadde hun i tankene at hun en dag skulle få boka ut til allmennheten.
– Det er alltid en forhistorie
Hun forklarer at handlingen i boka starter da Kristin Kjelstrup traff sin kommende kjæreste, politimannen Rolv-Are Pettersen. Ingrid tar opp tematikken omkring tegn som kanskje hun burde ha fanget opp. Selv jobber hun som psykiatrisk sykepleier, og at nettopp ikke hun fanget opp signalene, har vært ekstra tungt.
– Media skriver ofte at «det kom som lyn fra klar himmel». Det er ikke slik. Det er alltid en forhistorie. Det er det jeg vil til livs med i boka. Dette er jo fagfeltet mitt, forklarer hun.
Tett søskenforhold
Med sin karrierebakgrunn tar hun også inn faglitteratur i boka, hvor det med partnerdrap er sentralt. Samtidig er det en blottlegging av hennes egen sorgprosess, og hvordan man som menneske reagerer i en krisesituasjon.
Kommunen tar selvkritikk
– Det er ikke bare fokus på selve hendelsen, men også på hjelpeapparatet og hvordan jeg ble fulgt opp i ettertid. Jeg sitter ikke på noen fasit, men jeg beskriver mine betraktninger og drøftinger, sier hun.
Syv år er gått siden Ingrid mistet sin søster. Syv år uten den personen som sto henne så nært.
– De to siste årene hadde vi begynt å ta opp interessen for fjellturer igjen. Det var derfor jeg var så utrolig sint da det skjedde. Det var liksom nå vi skulle begynne livet. Plutselig så sto jeg alene. Det var så endelig. Jeg hadde ingen å dele alt med lenger, sier hun.
– Du vet ikke hva som kommer i morgen
Hun beskriver søsteren som positiv, sterk og en motivator for personene rundt seg.
– Hvis det var et menneske som virkelig levde, så var det henne. Det kunne man se, forteller søsteren.
– Jeg fikk en erfaring jeg kunne vært foruten, men det gir meg også styrke og jeg velger å tro på livet. Og å leve i nuet, man vet aldri hva morgendagen bringer, avslutter hun.
LES OGSÅ: Stemningsfullt i Elverhøy kirke