Etter å ha skjenket dere musikalsk gull forrige uke, med å kåre tidenes 20 beste coverlåter, synes vi det føltes nødvendig å bringe litt balanse i regnskapet ved å kåre de aller verste.Kriteriene her er fortsatt de samme. I tillegg har vi sett oss nødt til å begrense listen til å gjelde innspilte låter, da det finnes et hav av grums der ute på YouTube, og da det også er svært vanlig å spille coverlåter på konserter, gjerne som fiffige ekstranumre.Ikke at dette gjorde det til en behagelig eller lett jobb heller! Fy og fy, det er mye der ute som har blitt musikalsk misbrukt og ødelagt, der intensjonene – trist nok – har vært å hylle sine helter og heltinner. Denne listen kan vel saktens heller tyde på det motsatte.

Egon Holstads topp 10 verste coverlåter noensinne

10: Halvdan Sivertsen «Fairytale Of New York» («Storbyjul»)

foto

(Originalt utgitt av The Pogues i 1988)

Originalen, til denne fantastiske duetten fra The Pogues' klassiker «If I Should Fall From Grace With God» (1988), er i seg selv så ihjelspilt og kanonisert at den strengt tatt ikke burde vært lov å tolke av

noen

andre. Ikke engang av bandet selv, spesielt med tanke på at Kirsty MacColl er død og ikke kan forsvare seg mot det.

Men Halvdan, han ga seg faen, han. I denne innspillingen, gjort i forbindelse med Frelsesarmeens juleplate i 2003, pisker han den døde hesten med misteltein, brunt granbar og størkna fiken til bare beingrinda står igjen. Åpningslinja til originalen er jo at det var julekveld i fyllearresten («in the drunk tank»), men Halvdan synes åpenbart dette ble for drøyt, og har derfor moderert innholdet til «Så kom det julesne/Æ tok en øl et sted». Ei eneste jævla flaske øl! Du mål vel komme fra Bodø for å føle deg tilstrekkelig opprørsk og nær å bli putta i fyllearresten med bare ei simpel øl innabords. Selv Sivertsen hadde jo fire kalde pils nedi vannet i «Kjærlighetsvisa», og alt som er igjen når tidenes fylliker skal «hedres» er ei Oslo/Ringnes-tappet flaske med Nordlandspils.Skrekk og gru. Dette er låten som gjør at du får lyst til å tenne fyr på juletreet og droppe julemiddagen, for bare å gå rett på akevitten.Den finnes takk og lov ikke i strømmetjenestene, men dritings-på-ei-øl-låten kan bivånes og lyttes til ved å trykke på denne linken.

9: Korn «Another Brick in the Wall» (part 1, 2 & 3)

foto

(Originalen utgitt av Pink Floyd i 1979)

Hvorfor fant Korn ut at dette var en «god» idé? For det var det ikke. Originalen er på sett og vis så nedslitt av seg selv at den burde få hvile i fred, men denne kvasimetal-vederstyggeligheten er versjonen som gjør at jeg får lyst til å spille originalen på repeat 1979 ganger, som en ren hyllest til Pink Floyd og året den kom ut.

Og de stakkars barna som er med burde få påspandert opphold på et eller annet høykvalifisert traumesenter med åpent og reseptfritt apotek, da dette opptaket er noe de må leve med å ha deltatt på resten av livet.

Når fysaken Jonathan Davis brøler «Hey! Teachers! Leave them kids alone!» føler jeg en intens trang til å gå i fakkeltog i sympati med alle lærere i hele verden.

Dette er han steindumme vikaren i midten av femtiårene, som kom med naglebelte på skolen for at elevene skulle digge ham. Som de ikke gjorde. I stedet dro de ham ut i skolegården, begravde ham i sand og tagget «LA ROCKEN VÆRE I FRED! DUST!» over hele tavla. Med tusj.

8: Mrs. Miller «A Hard Day’s Night»

foto

(Originalen utgitt av The Beatles i 1964)

Det er mange som har forsøkt seg på å drite i reiret til The Beatles, og her var det således uendelig mange kandidater å ta av. Men jeg holder en knapp på Mrs. Millers versjon av «A Hard Days’ Night», John Lennons tittelspor fra plata med samme navn.

Miller var noe av en attraksjon på 60-tallet, kjent for sin hardt vibrerende og teatralske stemme, flere steder beskrevet som «lyden av digre kakerlakker som tramper på et jernlokk på en søppelkasse». Slemt mot kakerlakkene, spør dere meg.

Og det er vel ikke mulig å komme særlig lenger unna Lennons potente original enn det hun gjør her. Stakkars Ringo, som fortsatt er i live og kan risikere å høre dette. Du vet ikke hva ei knallhard natt er før du har hørt denne tre ganger på rappen.

7: Limp Bizkit «Behind Blue Eyes»

foto

(Originalen utgitt av The Who i 1971)

De var virkelig et helt forferdelig band, på absolutt alle måter. Eller, finnes de fortsatt? Håper ikke det, og jeg nekter å søke det opp, for jeg vil ikke at FBI skal finne «Limp+Bizkit» i søkehistorikken min på internett.

Da de allerede hadde plagd en hel verden i flere år, med plater under det tåpelige banneret «nu-metal», var de likevel overhodet ikke ferdige med prosjektet «rocken skal skamferes nedentil med rusten barberhøvel».

Så da fant de like godt ut at de kunne begynne å ødelegge allerede innspilte klassikere i rocken, fra band man ikke tuller med. Det uskyldige offeret ble The Who, og alle vi som måtte høre på.

Håkon Moslet, daværende musikksjef i P3, klarte sågar å A-liste svineriet på radio, så den var på et tidspunkt ekstremt vanskelig å forsvare seg mot.

Og akkurat når du tror det ikke kan bli verre, begynner premietullingen Fred Durst å rappe oppå midtpartiet, attpåtil med nyskrevne og egne ord som Pete Townshend ikke hadde med originalt. Burde vært innført drøy tortur og offentlig pisking for å gjøre slikt.

6: Michael Bolton «(Sittin› On) The Dock of the Bay»

foto

(Originalen utgitt av Otis Redding i 1968)Originalen er den mest kjente og kjære fra en av soulmusikken aller fineste. Coverversjonen er det aller verste fra en av musikkens aller verste.

Michael Bolton var mannen som rundlurte en hel verden og stakk av med nesten alle prinsessene og nesten alle kongerikene. En av de verste sjarlatanene menneskeheten har vært utsatt for.

Han skydde ingen midler, og var det noe han kunne sodomere i egen vinnings øyemed, tok han ikke fem flate øre for å binde det fast med kjetting i egen kjeller, for så å torturere det med den IRRITERENDE og SUPERAFFEKTERTE stemmen sin.

Joa, jeg vet at caps lock er ikke lov å bruke i omtalen om musikk, men Michael Boltons bedrifter er så overjordisk enerverende (ENERVERENDE!!!) at jeg blir gal (GAL!!!) bare av å tenke på det (BARE AV Å TENKE PÅ DET!!!).

Dette er altså så påtatt følsomt, og med så mye liksom-inderlighet, at det får nylig avdøde Blowflys «Shitting on the Dock of the Bay» (med den subtile linja «Sitting on a cock cause I’m gay») til å høres ut som et subtilt, høyverdig og nydelig stykke musikk.

5: Marilyn Manson «I Put a Spell on You»

foto

(Originalen utgitt av Screamin’ Jay Hawkins i 1956)

Originalen er noe av det tøffeste som noensinne er laget av mennesker. Screamin’ Jay var så gæren og cool på en gang at det var en fryd, og en mann som har inspirert og påvirket mer enn hans noe begrensede, kommersielle suksess skulle tilsi.

Herregud, sjekk dette klippet.

Dessverre rakk han også å inspirere Marilyn Manson til å gjøre hans aller mest kjente låt, og den er altså så fryktelig fæl at den burde vært brukt i skoleverket som eksempel på hva som kan skje med deg om du vier livet ditt til å spille inn fæl rock. Som Marilyn gjorde. Han/det/bandet kalte musikken sin «sjokkrock», men det eneste sjokkerende med det var hvor sjokkerende ræva det var. Den tilgjorte, raspende stemmen, de irriterende gitarene, de stusslige brølene. Åh herregud, dette er så grufullt.Dette er lyden av to lokomotiv som frontkolliderer med to elefanter som har S&M-sex med hverandre.

4: Janis Joplin «Me and Bobby McGee»

foto

(Originalen skrevet av Kris Kristofferson og utgitt av Roger Miller i 1969)

Det starter så fint og anstendig. Man tenker at hu derre Janis, hu kan jaggu synge. Og det tenker man i nesten tre minutter. Så er helvetet løs. Plutselig går låten fra å høres ut som en fin countrylåt, til å forandre seg til det som høres ut som et verdensmesterskap i å pine en gris. Og det høres ut som vinneren, der grisen stikkes og stikkes og stikkes i alle kroppsdeler, har gått fullstendig amok, og at grisen aldri kan reddes fra sine smerter.Ironisk nok skulle låten bli den andre som toppet Billboard-listen av en død artist. De første var Otis Reddings «(Sittin' on) The Dock of the Bay», begge representert på denne lista, riktig nok på hver sin forskjellige måte.

Det er nesten så jeg ikke klarer å høre Kris Kristofferson gjøre den selv, så redselsfullt fæl er den. Men heldigvis bare nesten. Man elsker jo onkel Kris.

3: UB40 & Chrissie Hynde «I Got You Babe»

foto

(Originalen utgitt av Sonny & Cher i 1965)

Oppskriften på hvordan du mest mulig effektivt skal herpe en original: Lag en slapp reggae-versjon av den. Og det var akkurat det UB40 gjorde. Og ikke nok med at de hengte seg selv i full offentlighet og ødela den flotte duetten mellom Sonny & Cher.

Nei da, de følte også at de måtte dra en kvinne ned i søla, og dét med ingen ringere enn den i utgangspunktet steintøffe The Pretenders-vokalisten Chrissie Hynde, i et synthbasert midten-på-åttitallet-inferno av en gjørmeklatt. Som om ikke det var nok, gjorde de en ditto fæl versjon av Neil Diamonds «Red Red Wine» på B-siden.

Singelen er i så måte – i sin helhet – det verste verden har hørt av coverlåter på samme singel. Stakkars Chrissie. Ikke bare giftet hun seg med vokalisten i Simple Minds. Hun gjorde dette også. Så ille at det nesten har tilbakevirkende kraft på tidlig The Pretenders.

PS: Heldigvis har vidunderlige The Cynics gjort en helt fantastisk versjon av samme låt. Den kan hjelpe bra på som effektiv motgift.

foto

Jimi Hendrix tok den opp i uante høyder. Da tenkte Bono en kald vinterdag i 1987 at dette, gutter, dette skal vi faen meg klare å dra ned fra høydene, og vi skal surre blylodd rundt føttene på låten og senke den i Marianergropa.Og der har låten siden ligget på 11 034 meters dyp og vansmektes. Bono begår her et av de mest alvorlige brudd på all etikette, anstendighet og musikalsk menneskeverd; ikke bare ved å brøle en masse sjukt irriterende «Yeeeeeeeeeeeeeah! Yeeeeeeeeeeeeeah! Yeeeeeeeeeeeeeah!».

Hadde det bare stoppet der. Men den forbanna fusentasten følte også at teksten til han Bob, sjølaste Bob Dylan, ikke er helt ferdig utviklet. Så da satte han seg ned og skrev et ekstra vers, for liksom å løfte den opp, med helt motsatt effekt.

Han synger som følger: «All I got is a red guitar/ Three chords and the truth/ All I got is a red guitar/ The rest is up to you».Man kan formelig høre lyden av Bob Dylan som hopper i strekk, bare at strekket er erstattet av en tynn stålwire, som er festet rundt halsen i stedet for rundt livet.

Den ville ha vært verst, hadde det ikke for vinneren, som også er musikkmilitært angrep på Bob Dylan. Og vinneren er …

foto

Nå blir jeg bare lei meg. Heldigvis kan jeg holde Helge i handa, for vi var hjertens enige om hvem som skulle trone på toppen av lista, og vi måtte slå kron og mynt for å avgjøre hvem av oss som skulle tildeles den tvilsomme æren det er å skrive om det. Skjebnen ville at det skulle bli undertegnede.

Dette er et av musikkhistoriens mest nedrige øyeblikk. Og jeg hater ikke bandet heller, virkelig ikke. På en god dag var de jo et høyst potent rock’n’roll-band.

Problemet var bare at de hadde en vokalist som ikke kunne synge, som alltid kom fem timer for sent på scenen under turneene deres og som – og det er verst – sang som om han først hadde tredd seg ned på en dobørste (med kostsiden først) før han åpnet kjeften.

Og her går det virkelig gærent. I noe som kan ligne en følelsesladd gospelversjon rauter, remjer og kauker han ut Dylans ord som om det var en straff noen hadde gitt ham. Et ord som «door», som man skulle tro var lett å synge, blir heller «dæåodæåoæåoæåoæåoæåoæåoæåoæåoæåo!» og det vil ingen ende ta.

For det varer både vinter og vår. 5:36 minutter oppleves som en rekordlang vinter, naken i Game of Thrones-universet, og det ubehagelige spørsmålet man må tørre å stille, debatten man må våge å ta, er selvsagt: Hva er det Bob Dylan har gjort familien til vokalist Axl Rose?

Svaret er nok som følger: NOE FORFERDELIG!!!

Les Helge og Egons kåring av de 20 beste coverlåtene noensinne

Helge Skogs verste opplevelser i form av coverlåter:

10. Paul Young «Love will Tear Us Apart»

foto

(Originalt utgitt av Joy Division i 1980)

Originalen, som ble sluppet som singel en måned etter Ian Curtis’ selvmord, er blant popmusikkens vakreste øyeblikk. Den burde egentlig ha blitt vernet mot alle former for tolkning, selv om Swans gjorde en bra versjon av denne på tampen av tiåret.

Paul Young var i sannhet en av 80-tallets største douchebags, og han klarte selvfølgelig ikke unngå å tukle med «Love Will Tear Us Apart». Hans affekterte fremføring – gjort i vaskeekte smørsangertradisjon – burde ha resultert i årevis i eksil på en øde øy, med et speil påskrevet ordene «skjerp deg!» som eneste medbrakte gjenstand.

For dem av dere som faktisk husker at denne kom ut, beklager jeg å måtte rippe opp i fæle minner, men dette er definitivt en av tidenes ti verste coverlåter.

foto

Denne evergreenen, skrevet av Johnny Cash’ kone June Carter og hennes slektning Merle Kilgore (de var nå stort sett i slekt alle sammen, oppi fjellene der!), ble faktisk først gitt ut av Carters søster Anita. Som meg, er det allikevel garantert Cash-versjonen de aller fleste har i minne hvis noen nevner «Ring of Fire».

«Grease»-stjerna Olivia Newton-John har virkelig gjort mye rart med en mikrofon – og da er det kun synginga jeg tenker på! Dette er et slikt tilfelle.

Den påtatt «rocka» gitaren gir meg utslett på hjernen, og hva er greia med at de dødskule meksikanske trompetene i originalen er erstattet med et fjertende froskekor?

Du Du-du-de-du Du Du Du!

8. Aerosmith feat. Sierra Leone's Refugee All Stars «Give Peace a Chance»

Originalt utgitt av Plastic Ono Band I 1969

Her tør jeg ikke si så mye, i frykt for å havne i fengsel. Sånne veldedighetsplater er skumle. Veldig skumle.

7. Jessica Simpson «These Boots are Made For Walkin’»

Originalt utgitt av Nancy Sinatra i 1966

Jessica Simpson – også kjent som den like dumme, men mye kjedeligere utgaven av Britney Spears – setter seg virkelig ned på huk for å legge en ordentlig kabel på Lee Hazlewoods komposisjon, i denne versjonen.

Simpsons versjon er spilt inn for filmkalkunen «The Dukes of Hazzard», og uten at jeg er sikker, som visstnok har et slags sørstats/redneck-tema. I så fall er det kanskje ikke rart at denne hip hop/bluegrass/country/etellerannet-versjonen får Toby Keith til å fremstå som intellektuell. Der Nancy var grensesprengende sexy på originalen, låter det her som om frøken Simpson får en rekke illebefinnende. Det er ikke vulgært en gang – bare veldig, veldig dumt.

foto

Live Aid-konserten i 1985 er opphavet til ganske mange musikalske stinkbomber. Til og med hedersmennene Mick Jagger og David Bowie (R.I.P.) bæsjet på leggen, med denne eh … «energiske» versjonen av Motown-originalen skrevet av Marvin Gaye. som de hadde planlagt å fremføre simultant fra to forskjellige kontinenter

Denne låten er et slags bilde på alt som var rett med 60-tallet, og alt som var galt med 80-tallet. Fælt trommesound, prompesaksofon og «heavygitar» ødelegger veldig mye, og spesielt Jaggers overdrevne innlevelse er særdeles irriterende.

Hvis du av en eller annen grunn ikke skulle være enig i alt dette: Se videoen!

foto

Her har jeg et veldig sterkt forhold til originalversjonen, så mine damer og herrer: Welcome to my nightmare.

At dette klassiske rock-anthemet, som på briljant vis beskriver tenåringstidas frustrasjon og forvirring, skulle ende opp i hendene – eller rettere sagt munnen – til Eddie Vedders retarderte og innavla alter ego Scott Stapp, er bare fælt. Den typiske post-grunge/metal-produksjonen lindrer virkelig heller ikke smerten.

PS. Ikke et eneste av flerfoldige forsøk på å lytte meg igjennom hele denne rockhistoriske skampletten lyktes, i løpet av researchen til denne artikkelen. Min dom er dermed basert på de første 2:50 av totalt 3:11 minutter.

foto

Denne versjonen er ikke tilgjengelig for strømming, takk og lov. Modige sjeler bør allikevel sjekke ut låten

på YouTube her

, da det faktisk er umulig å kunne forestille seg hvor hinsides jævlig smørsanger numero uno, Pat Boone aka Bat Poone, sin versjon av denne Metallica-klassikeren er.

Denne swing/jazz-versjonen er noe av det mest bisarre jeg noensinne har hørt. At dette er utført i fullt alvor er vanskelig å fatte, men Pat Boone ga vel strengt tatt ikke ut plater for å være morsom.

Dere med interesse for det absurde, samt hjerte av stål, bør sjekke ut denne gubbens 1997-album «In a Metal Mood: No More Mr. Nice Guy».

Dere andre er herved advart – man blir liksom aldri det samme mennesket igjen, etter å ha åpnet døra til Pat Boones syke, syke univers.

foto

Denne Hendrix-låten er av uforståelige grunner tolket av nesten alle med tilgang til både gitar og dårlig dømmekraft. Ingen skal komme her å si at Sting ikke er glad i en runde med kunstnerisk sodomi. Fysj og føy, for et fælt menneske briten åpenbart er.

Dette høres ut som et bestillingsverk med motiv om å tilfredsstille husmødre dusjet i hårspray og andre hjernecelledrepende midler, pluss deres aldrende ektemenn med dritdårlig smak – som allikevel er kronisk opptatt av at musikerne er «gode å spelle».

Denne versjonen er som et rosa vegg til vegg-teppe av plysj, hvor bikkja har pissa i alle hjørnene.

2. Nazareth «Love Hurts»

Originalt utgitt av The Everly Brothers i 1961

Klyseballaden over alle klyseballader. Og hei! – ikke kom og unnskyld deg med at dette var lydsporet til ditt første kyss, utenfor en eller annen pillråtten fjøsvegg for altfor mange år siden.

Selv har jeg et sterkere forhold til Gram Parsons briljante versjon (med Emmylou Harris – hurra!), enn originalen til brødrene Everly.

Originalen blir uansett skjendet på særdeles grov manér av 70-tallsrockerne, som en venn av meg konstant omtalte som «Nazirass» i oppveksten. Bortsett fra dette grusomme feilskjæret, var egentlig ikke Nazareth så ille som han skulle ha det til. Ingenting kan dog unnskylde den ufattelig ekle fremføringen til Dan McCafferty – som jeg holder ansvarlig for å ha inspirert ekstreme mengder av balleklemvokal på 80-tallets powerballader.

Dette er en sånn låt som man prøver å ha et ironisk distanseforhold til, men det er rett og slett umulig.

foto

Her skal jeg ikke skryte på meg noe nært og inderlig forhold til originalen, men den er uansett en stor del av norsk kultur som ikke fortjente denne sleske overhalingen. Halvdan Sivertsen er da også som en musikalsk bauta å regne, sammenlignet.

At fremføringen var en del av norsk TV-histories verste konsept «Hver gang vi møtes» hjelper heller ikke. Han der bleikfisen fra Paperboys, som var mest kjent for å være full på Spellemannprisen, ble med denne versjonen plutselig «hele Norges Vinni».

Alle middelaldrende kvinners favoritt ble han også, når han på «modig» vis sto fram med sin beretning om den (hundre prosent selvforskyldte) «vanskelige tida».

Jeg kjenner at flauheten stikker meg i nakken, bare av å tenke på denne låten. Æææææsj!

PS: Har du virkelig lyst til å høre på disse kulturelle gymsokkene? Ja, så klikk deg inn på denne spillelista, da!