Det måtte overtalelse til, men til slutt fikk HT rettighetene til å fremføre det de kaller «Nachspielet fra helvete».

Forfatteren av teaterstykket, «Hvem er redd for Virginia Woolf?», sa nemlig først nei til teateret. Men etter en nordnorsk oversettelse fra Ragnar Olsen, liret forfatter Edward Albee på kravene.

– Det var noen punkter jeg måtte skrive om, men det gikk veldig fint, sier oversetter Ragnar Olsen.

Les også: -Definitivt et stykke man bør semed partneren sin.

Uaktuelt å flytte

Regissør Anders T. Andersen mener at det er fint med klare rammer på manussiden og at det aldri hadde vært aktuelt å sette stykket til dagens dato, som er veldig populært for tiden.

– Det er noe med tiden de befinner seg og normene som var toneangivende da. Mennesker forandrer seg ikke, men moralen gjør det. Skal vi flytte dette i tid må vi gjøre noe med materialet og det har vi jo ikke anledning til, sier regissøren.

Les også: Nå vil hun fylle salen til hovedscenen på HT.

Må være morsomt

«Whos Afraid of Virginia Woolf» ble skrevet i 1962 og skapte den gang sjokkbølger gjennom det amerikanske gjennomsnittssamfunnet på grunn av språkbruken og temaet. Guri Johnson og Trond Petter Stamsøe Munch er hovedrollene «Martha» og «George» som etter en del alkohol tar et oppgjør med sitt forhold.

– Man tar tak i hverandres innerste helvete. Man får et visst inntrykk at dem er verre enn dem har vært tidligere. Vi vet ikke om de er sånn til vanlig eller dette er trinnet ned, sier Stamsøe Munch.

– Jeg tror ikke det er bevist ondskap, men de trigger hverandre og ting avdekkes. Kanskje får man et lyspunkt på slutten. Men det må også være en del humor. Folk må komme på teater og betrakte dette på avstand. Dette kan oppleves som terapeutisk, sier Johnson.

Les også: Endelig sammen på scenen igjen.

Blodig vorspiel

I tillegg til å ha en heftig dialog med hverandre, kommer også karakterene «Honey» (Trude Øines) og «Nick» (Marius Lien) inn hos det voksne ekteparet. De to skuespillerne er i dag aktuell med stykket «Blodig alvor», som fort kan fungere som et vorspiel foran dette stykket.

– Som i det stykket, vegrer man kanskje litt mot å kjenne igjen seg selv. Derimot kjenner man veldig godt igjen naboen, sier Stamsøe Munch.