Selve rekorden synes imidlertid som et luftslott som hr. Smistad selv bygde på sandgrunn:
– Det første band i verden som spiller uten stopp fra Svalbard til New Orleans. Slik hadde jeg tenkt å begynne reportasjen. For slik skulle det skje. Det var alle enige om den vårlyse kvelden på Ølhallen, skrev Smistad, musikkjournalist (for anledningen) i «Nordlys» den 7. desember 1991.
Planene, slik de fleste planer unnfanget på Ølhallen gjerne bør, ble revidert og Arne Vannebos menn skulle så spille konserter i Longyearbyen og Washington DC på vei til New Orleans.
LES OGSÅ: Tromsdalens store sønner
Blant finfolket
Første spillested var ankomsthallen på Svalbard lufthavn, Longyear. Hvor de kom for seint på grunn av tax free-handling. Forståelig nok. Etter konserten bar det jo nemlig rett tilbake på flyet, så det var jo ikke tid til å handle da, særlig ikke når bandet spilte så lenge at avgangen ble forsinka.
I Washington DC skulle de bo hos Bjørn Hanssen, NRKs utenrikskorrespondent og «bror til saksofonisten» (Tore Hansen, professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo). Der hadde de en konsert selv og deretter en kulturell koropplevelse på Kennedy Center sammen med «finfolket». Det ble en utfordring da kofferten kom bort.
Outlaw og «norgesvenn»
Leiemorder fra Ringvassøy
– Festkledte amerikanere med kjoler fra Gucci, slips fra Tiffany & Co og gull fra Fendi viker unna i frykt for det ukjente: Iført sandaler, blå fløyelsbukse med åtte knær i hvert ben og blodstenket T-skjorte med teksten «Member of Spitsbergen Bear Wrestling Club» rundt en blodig isbjørnkjeft ser trompetisten ut som en leiemorder fra Ringvassøy.
Dette er faktisk et av Smistads «to minner for livet» fra turen. Den andre kom da en slumrende Vannebo og hans like slumrende våpenbrødre, slitne etter foregående natts spillejobb og påfølgende «korrespondentfest», ble overrasket av paukisten under Puccinis «Messa di Gloria» (de var blant finfolk med kulturell kapital nå), rett etter et rolig parti:
Fem kilo for tung
– Om det hadde steget en Polaris-rakett opp gjennom scenegulvet kunne ikke effekten blitt større på femte rad. Arne Vannebo, pensjonert sikkerhetsoffiser i Flyvåpnet er på bena på et øyeblikk. Tror han er på øvelse på Bodø Flystasjon. Famler etter gassmasken bak på ryggen mens han speider etter fiendtlige fly i grønn sektor. Resten av bandet må ha avtjent verneplikten på ubåt. De har glidd rett ned på gulvet og ligger i dunge mellom fjerde og sjette rad. Det er som å se en skulptur av Vigeland.
De underjordiskes sang
Og alt dette blant «finfolket». Neste dag skulle de reise videre til New Orleans, men dit kom de seg aldri.
– En trafikkassistent finner ut at forsterkeren er fem kilo for tung. Og uten forsterker ingen konsert i New Orleans. Verken i Sjømannskirken eller i Bourbon Street.
Vannebos Dixieland Band ble startet i 1959 og sto i mange år bak Tromsøs «Nyttårsball» som ble arrangert fram til 1989. Da Arne Vannebo døde i 1995, overtok sønnen Tor Arne «driften» av bandet, men de har, etter det «Feedback» erfarer, ikke spilt offentlig siden han flyttet sørover i 2002.
LES ALLE Feedbacks musikkminner.