Lite er mer trendy i dagens samfunn enn trening og sunn mat. Noe som for øvrig, med tanke på økt antall overvektige på verdensbasis, ikke er en dum ting. Men veltrente, solbrune kropper og et plettfritt kosthold har blitt et symbol på makt og status – både på sosiale medier og i hverdagen ellers. Dette medfører at for mange handler ikke treningen lenger om å holde seg frisk og sterk. Det dreier seg utelukkende om kropp. Det handler om å få større rumpe, tynnere lår, større biceps og lavere fettprosent.

Misforstå meg rett. Jeg er utdannet personlig trener og er selv opptatt av både trening og sunn mat. Jeg synes det er strålende at flere og flere tar vare på sin egen helse, og det er liten tvil om at det er inaktivitet og overvekt som tar livet av flest i dag – og ikke kroppspress. Men hva med dem som befinner seg et sted mellom drømmekroppen og overvekt, altså de som trener jevnlig og har en kropp som ser både sunn og sterk ut? Er det virkelig nødvendig å trene rumpa av seg i jakten på et konstruert og seksualisert kroppsideal for å oppnå status?

Her finnes det ikke noe entydig svar, men mange føler et enormt press rundt kosthold og trening på grunn av dagens kroppsideal. For meg personlig har dette vært et stort stressmoment i min hverdag, og det kommer det trolig til å være i lang tid fremover. I dag veier jeg riktignok mer enn jeg gjorde for noen år siden og har, paradoksalt nok, et litt mer avslappet forhold til min egen kropp. Dette er ikke fordi jeg ikke trener eller bryr meg om at shortsen fra i fjor ikke går over baken lenger. Men jeg har vært der. Jeg har vært den 17 år gamle jenta på 45 kilo som hamret inn over 15 treningstimer hver uke. Jenta som i perioder sultet seg, og som lett lot seg påvirke av kommentarer, bilder og andres meninger om hvordan «drømmekroppen» skal se ut. Og for hva? Jeg var verken lykkeligere eller mer fornøyd med kroppen min da enn jeg er i dag. Poenget er at mye av det kroppspresset jeg følte den gang er like aktuelt, om ikke mer, i dag.

I min mening er vi, den vestlige verdens yngre befolkning, i stor grad blitt en selvopptatt og overflatisk gjeng. En majoritet av oss legger ut halvnakne bilder på både Facebook og Instagram der vi flekser, skyter ut rumpa og holder inn magen for harde livet. Vi hashtager bildene med #SK15, #fitness, #fitlife, #makeitcount eller #eatclean og manipulerer bildene til vi er røde i øynene. Men hvorfor? For å høste anerkjennelse og ros i form av likes og kommentarer?

Jeg er selv en av synderne her og deler gjerne et bilde der jeg synes jeg ser ekstra bra ut. Vi er tross alt bare mennesker, og hvem liker vel ikke å få rosende tilbakemeldinger? Men jeg kjenner også godt igjen ringvirkningene av denne trenden. Som for eksempel følelsen av å stå i speilet og nesten begynne å gråte fordi en shorts eller et skjørt ikke sitter like fint som det pleide å gjøre. Eller å sitte i sofaen å stirre, grønn av misunnelse, på bilder av både fitnessutøvere og jenter som er tynne nok til å komme seg inn mellom fortennene mine. Men hva er egentlig vitsen med det? Jeg har en frisk og sterk kropp, trener flere ganger i uka og spiser sunt. Det må virkelig finnes viktigere ting å bry seg om enn om fettprosenten min er på 23 eller 26 prosent.

Mye av dette overdrevne fokuset på kropp skyldes i stor grad det konstruerte kroppsidealet vi får trædd ned halsen daglig i form av reklamer, tv-serier og media. Men mest effektivt av alt er kanskje det kroppsidealet, og dermed kroppspresset, vi selv er med på å skape. Dette skjer via det vi legger ut på sosiale medier og de holdningene vi selv har til mat, trening og kropp. Jeg kan bare snakke for meg selv, men etter min mening er dette den mest virksomme formen for kroppspress.

Jeg tror vi mennesker hele tiden leter etter noe som kan inspirere oss, samtidig som vi ønsker å være en inspirasjonskilde for andre. Problemet på sosiale medier blir derfor at kropper fremstilles som perfekte – litt for perfekte. Men hvorfor skal egentlig alt være så forbanna perfekt? Livet er jo langt fra perfekt! Det eneste dette medfører er at både det indirekte og direkte kroppspresset i sosiale medier er større enn noen gang. Slik jeg ser det er det ingenting galt med en veltrent eller avkledd kropp på Instagram i seg selv, men jeg tror mange ikke tenker over hvordan vår holdning til mat, trening og kropp på sosiale medier påvirker dem rundt oss.

Jeg sitter ikke og skriver dette for å finne en løsning på problematikken rundt kroppspress eller hvordan man kan unngå det. Den har jeg ikke. Status, makt og velstand er noe vi mennesker har søkt etter siden tidenes morgen, og noe vi trolig kommer til å fortsette med til sola dør om fem milliarder år. Og selv om jeg i dag har et mer avslappet forhold til hele dette sirkuset, vil det være løgn å si at jeg ikke bryr meg om at overarmene mine er litt for store og magen litt for udefinert. Det gjør jeg. Men jeg får ikke lenger pustevansker og panikk over det. Jeg tror likevel at vi alle kunne hatt godt av å gi litt mer f … i hvordan «drømmekroppen» eller «sommerkroppen» angivelig skal se ut. Her har både media, treningsbransjen og dagens forbilder et felles ansvar for å fremheve normaliteten. Ikke det perfekte. Det perfekte finnes ikke. Det er noe du skaper selv. Tren for en frisk og sterk kropp som du kan ha i mange år fremover, ikke fordi media og Instagram indirekte forteller deg at du er ikke ser bra nok ut.

Vil du ha en bikinikropp?

Ta på en bikini, da vel.

I teorien er det ikke verre enn det.