Tromsø kommune har de siste to årene ansatt en rekke kommunikasjonsrådgivere. For ett år siden ble det tilsatt en kommunikasjonsrådgiver for byutvikling, og i oktober ble to nye ansatt for å jobbe med digitalisering.

Dette har tydeligvis gitt dem blod på tann, for nå skal avdeling for vann og avløp også få seg en kommunikasjonsrådgiver. Ellers blir det jo urettferdig.

En kommunikasjonsrådgiver i kommunen tjener vel over en halv million kroner i året. Gang det med de fire nyansettelsene, så har du flere millioner det kunne blitt mye asfalt og skolemateriale for.

Kommunikasjonssatsninga skjer samtidig som kommunen er i en alvorlig, vanskelig økonomisk situasjon. I oktober ble økonomirapport to langt fram. Rapporten viser et forventet netto merforbruk på 61,9 millioner kroner for 2017.

For kun et år siden uttalte administrasjonssjef Britt Elin Steinveg at kommunen var i en alvorlig økonomisk krise.

Da tar det seg svært dårlig ut for kommunen å være på storoffensiven i ansettelse av kommunikasjonsrådgivere – på bekostning av tjenesteproduksjon og kjerneoppgavene i kommunen.

Når man bruker mer penger på kommunikasjon, blir det mindre penger til lærere, helsepersonell, eller fagkyndige til vann og avløp.

Formelt sett er det ennå ansettelsesstopp i kommunen, noe som gjør tilsettelsene enda mer ubegripelig og umusikalsk. Litt sånn «Alle andre må stramme inn livreima, alle bortsett fra oss».

Kommunen må lide av en vrangforestilling om at et problem med manglende informasjon til innbyggerne kan løses ved ansettelse av kommunikasjonsrådgivere. I verste fall kan det bidra til det motsatte.

UiT-professor Kjell Arne Røvik skrev allerede i 2011 om økningen av kommunikasjonsstillinger i offentlig sektor. Han beskriver et av kjerneproblemene ved offentlig sektors nye kommunikasjonsiver.

«Sentraliseringen av utadrettet kommunikasjon til profesjonelle kommunikatorer kan, paradoksalt nok, i noen tilfeller også føre til at offentligheten blir svakere opplyst enn den kunne vært dersom de fagkyndige hadde fått slippe til».

I en rapport fra Proba samfunnsanalyse fremkommer også en rekke utfordringer med den voksende kommunikasjonsbransjen. I rapporten fra 2013 beskrives blant annet kommunikasjonsrådgivere og PR-ansattes tvilsomme forhold til åpenhet:

«Om du alltid skal si alt og hele sannheten er du på dypt vann. En kommunikasjonsrådgiver som insisterer på å si alt hadde jeg sparket på dagen», sier en kommunikasjonsarbeider som er intervjuet til rapporten. Det er ikke akkurat beroligende at det er på dette feltet kommunen nå ruster seg opp.

Utviklingen er heller ikke unik for Tromsø. I Oslo kommune har de økt med hele 50 (!) kommunikasjonsstillinger på tre år, fra 102 stillinger i 2014 til 152 stillinger i 2017. Er vi bare vitne til starten i Tromsø?

Hvis administrasjonen mener avdeling for vann- og avløp trenger en egen kommunikasjonsrådgiver – kan det være bare et spørsmål om tid før de lyser ut en lignede stilling for helse og omsorg – avdelinga hvor merforbruket er størst.

Men uansett hvor mye mengden Facebook-statuser, pressemeldinger, kommunikasjonsstrategier eller internskriv øker, er det vanskelig å se at det vil bedre en allerede presset kommuneøkonomi. Snarere heller tvert imot.

Jeg tror heller ikke Tromsøs innbyggere kommer til å bli mer fornøyd med kommunens informasjon om de har aldri så mange kommunikasjonsstrategier, eller ved at enhetslederne har vært på aldri så mange kommunikasjonskurs for å «forme» budskapene sine. Det er ille nok at politikerne holder på slik, om ikke administrasjonen også skal gjøre det.

Når posisjonen begrunner økning av eiendomsskatten med dårlig økonomi, og for å få råd til lærerløftet de gikk til valg på, bør de gjøre nettopp det.

Ansett lærere, sykepleiere, helsearbeidere eller ansatte til vann- og avløp. Det har innbyggerne forståelse for at kommunen betaler for. Betalingsviljen er ikke like stor for å ansette eks-journalister som skal «informere» innbyggerne om hvor fortreffelig kommunen er, og for å drive «omdømmebygging» for kommunen.

Politikerne i kommunestyret bør ikke detaljstyre administrasjonens beslutninger. Men de bør ta stilling til om de mener at dette er rett bruk av midler i kommunens allerede stramme budsjetter. Og hvis de virkelig mener at dette er riktige prioriteringer, bør de snarest oppheve ansettelsesstoppen.

For nå fremstår ansettelsesstoppen som ren symbolpolitikk uten innhold, og noe som gjelder kun der administrasjonen synes det er hensiktsmessig. «Walk as you talk», som det heter på godt norsk.

Hvis ansettelsesstoppen er reell: Kan Steinveg og ordfører Kristin Røymo garantere at det ikke vil bli ansatt flere kommunikasjonsrådgivere de neste fire årene? Og hvis dere kan svare direkte – og ikke via en kommunikasjonsrådgiver – så hadde det vært flott.

Vi må kunne forvente at byråkrater klarer å formidle relevant informasjon til innbyggerne, uten at det skal bearbeides gjennom én eller flere kommunikasjonsrådgivere først.

Byråkrater kan faktisk også norsk, og det er de sakkyndige, enten det er på skole, helse eller byutvikling som forstår saksfeltet best.

Det er sikkert fristende å klaske på en ekstra kommunikasjonsrådgiver hver gang problemene tårner seg opp og man mangler gode forklaringer på elendigheten.

Et gratis tips er at det dessverre fungerer helt mot sin hensikt. Og folk flest trenger ikke et voksende korps godt lønnede kommunikasjonsrådgivere for å gjennomskue det.