Problemet vårt er at vi ikke har plass til flere hundre nye biler i bybildet vårt hvert eneste år. Per i dag kjører tromsøfolk i underkant av 95.000 bilturer hver dag. Dersom vi fortsetter slik, vil antallet bilturer hver dag øke til 125.000 bilreiser hver eneste dag i 2030.

Det går ikke i lengden. For min og din hverdag betyr disse tallene lengre køer, dårligere veier og mer helseskadelig luft i lungene. Slik kan vi ikke ha det.

Staten har pekt på Tromsø som en av ni byer i Norge som en aktuell kandidat til en byvekstavtale. En slik avtale betyr at staten skal bidra til å betale for bedre infrastruktur, og de skal bidra med mer penger enn de gjør i tradisjonelle «bompengepakker» – som de har i for eksempel Bodø og Harstad.

Pengene i byvekstavtalen skal brukes til flere ting enn bare veibygging. De skal forbedre kollektivtransporten, bygge fortau og sykkelveier, og forbedre trafikksikkerheten langs viktige strekninger – som for eksempel skoleveier.

Det Tromsø må gi i gjengjeld for å få en slik avtale, er et løfte om og en plan for hvordan byen kan vokse på en sunn måte. Det betyr at personbiltrafikken ikke kan øke.

Det kan vi, blant annet ved statlig finansiering, klare hvis vi gjør andre reisemåter så gode at vi i fremtiden velger andre transportmidler oftere enn vi gjør i dag.

La oss avklare det først som sist: Selv om personbiltrafikken ikke skal øke, skal vi ikke ha en bilfri by. Det betyr imidlertid at de som har mulighet til det, velger andre transportmidler – som kollektivtrafikk, sykkelen eller beina – oftere enn vi gjør i dag. Det er bra for både trafikkflyten, helsa og miljøet.

For å få det til, er vi nødt til å gjøre det bedre, tryggere og mer attraktivt å velge noe annet enn bilen. Det er et sårt behov for oppgradering på alt fra fortau til kollektivfelt her i byen, og en byvekstavtale er derfor en gyllen mulighet til å slå to fluer i en smekk: Trafikkflyten blir langt bedre for bilistene, som får flere valgmuligheter, kortere kjørestrekninger og færre biler i køen.

Samtidig kan myke trafikanter bevege seg raskere og tryggere mellom A og B, og de slipper å bruke kjørefeltet til bilene.

En byvekstavtale skal være et spleiselag mellom stat, kommune, fylkeskommune og bilister. Mange er fornøyde med drivstoffavgiften vi har i dag. Den har fungert lenge, og har gitt oss mange gode trafikkløsninger, som for eksempel tunnelsystemet på Tromsøya.

Nå oppfyller imidlertid ikke drivstoffavgiften funksjonen sin lenger, og det er det hovedsakelig to grunner til:

• Vi får inn om lag 27 millioner kroner gjennom drivstoffavgiften hvert år, men vet at stadig flere kjører elbil. For å oppnå de store løftene på infrastrukturen i Tromsø er vi avhengig av rundt 200 millioner kroner årlig.

• Vi har hatt drivstoffavgift i 27 år, og har med det et solid erfaringsgrunnlag når vi sier at høyere pris på drivstoff ikke får tromsøværinger til å velge et annet transportmiddel enn bilen.

Med det som en del av bakteppet har kommunestyret i Tromsø kommune konkludert med at bompenger vil fungere bedre. Det vil hente inn flere inntekter for å bygge både nye veier og reelle alternativer til bilen.

I tillegg vil det få meg og deg til å tenke oss om en ekstra gang før vi setter oss i bilen for å kjøre et sted vi kanskje kunne tatt bussen, sykkelen eller beina fatt for å komme oss til.

Begge deler er like viktig i det helt nødvendige arbeidet med å gjøre byen vår til et godt sted å leve, uansett om vi er 7.000 eller 100.000 innbyggere her.

Vi må for det første bygge flere og bedre alternativer til dagens reisemåter, for å komme oss til og fra jobb, butikken og fritidsaktiviteter.

Samtidig må vi også jobbe for at vi noen ganger i uka vurderer å ta i bruk andre reisealternativer enn bilen, etter hvert som vi bygger og forbedrer disse alternativene.

Det er fint at byen vokser. Vi trenger at den vokser på en sunn måte. Da vil vi som allerede bor her fortsette å tenke på byen vår som fantastisk, vi kan holde på dem som bor her, og vi kan ønske nye mennesker mer enn hjertelig velkommen.