Begrepet kunst har sin opprinnelse i det å kunne sitt håndverk. En av våre største kunstnere gjennom tidene – Leonardo da Vinci – sier i sine notater blant annet: “En kunstner er ikke beundringsverdig med mindre han har universelle ferdigheter (det å beherske både akt, portrett, draperi (tøyverk) dyr, landskap og detaljer, beherske gjengivelsen av hver eneste form skapt av naturen”.

Abstrakt omfatter noe helt annet enn det tradisjonelle håndverk, og burde egentlig ha hatt et annet begrep enn kunst. Abstrakt handler mer om “indre opplevelser”, om jeg har forstått det hele rett, uten at jeg kan si det abstrakte vekker noen gjenklang i mitt indre. Så er jeg vel ikke intelligent nok for det abstrakte, men det kan jeg da godt leve med.

Fotokunst har andre forutsetninger enn maleri, og de to behøver ikke utelukke hverandre. Men jeg tør mene at et godt utført maleri har “noe annet” ved seg, noe udefinerbart, organisk levende. Og så er det jo et ærlig håndverk, noe som er i ferd med å forsvinne i vår mekaniserte verden, der mennesket står i ferd med å tape sine motoriske ferdigheter.

Nå har det abstrakte gjennom hundre år vært forsvart med at det er nyskapende og at det skal provosere. Men er det så nyskapende nå lengre? Og de som i dag lykkes med å provosere, er jo i stedet dyktige håndverkere som Odd Nerdrum, som til de grader har klart å provosere de gamle provokatørene.

For Leonardo da Vinci handlet det om å legge merke til omgivelsene, og å lære seg disse å kjenne: “Men ikke gjør som noen malere ... når de er trette av å bruke sin forestillingsevne ... når de møter venner som de hilser på, likevel ikke legger mer merke til dem enn om de skulle være tom luft ...”