Løpsbølgen vi ser i dag har i utgangspunktet mer med folkehelse, livsstil og kosthold å gjøre enn det joggebølgen på 1980-tallet hadde. En ny dimensjon har kommet susende, nemlig ultrabølgen og ekstremløp. Nå vil flere gjerne løpe raskere, lengre, til fjells og flytte grenser. Tøyes grenser for det som er forsvarlig nå for langt, og evner man å se de helsemessige konsekvensene?

Hvor langt kan man løpe?

Det var interessant å lese artikkelen i Dagens Næringsliv om Kilian Jornet, som rangert som verdens beste fjelløper, og hva hans perspektiv og motivasjon var. Bak denne fascinasjonen av å løpe langt, høyt og lenge lå en livslang erfaring og engasjement helt fra barnsben av. Samtidig var han tydelig på at dette er ekstremt risikofylt og ikke noe alle verken kan eller bør gjøre. For de fleste er slike fjelløp og ultraløp uoppnåelig. Maraton var lenge det lengste vi klarte å forestille oss at vi mennesker var kapable til å løpe. Lengre enn det virker kun mulig for topptrente overmennesker. I dag finnes det distanser helt opp til 700 kilometer som folk deltar på. Når man melder seg på maraton eller ultraløp, er det etter min mening et tegn på at man er villig til å pushe grensene til det ytterste. På den andre siden kan man si at det er blitt «inn» å strekke grensene, og for noen er det blitt en form for selvrealisering som jeg fra et helsefaglig ståsted mener er å tøye grensene for det forsvarlig til det ytterste.

Har du satt deg inn i arbeidskravet?

La ikke deltakelse på slike distanser være et resultat av et innfall eller en utfordring. Har du ikke trent noe særlig før, bør du trene minst et par år før du melder seg på maraton og ultra. Det å sette seg inn i hva som faktisk kreves for å kunne gjennomføre dette med helsen i behold, krever at man har satt seg grundig inn i hva som må til for å klare slike distanser. Et solid forarbeid innebærer flere elementer. Det forutsetter at du allerede i dag har fullført flere løp på maratondistansen. Trening mot ultraløp er ikke så ulikt trening mot maraton, men det stilles enda større krav til fysikk, psyke, inntak av drikke, næring og planlegging. Det er en stor belastning på sener, ledd og muskulatur som er vesentlig større enn ved et maratonløp. Ultradistansen er også en ekstrem mental øvelse. Jo bedre forberedelsene har vært i forkant, desto bedre vil man ha det underveis – og ikke minst i etterkant.

Balansen er viktig!

Å løpe slike ekstremdistanser – uansett om det er til fjells eller på asfalt – er ekstremt og en monsterutfordring for kroppen. Selv med trening og forberedelser er dette en så stor belastning for kroppen at det kan føre til store helsemessig utfordringer. Er det sunt med slike ekstreme utfordringer? Svaret mitt er et klart nei! Å løpe slik Kilan Jornet gjør er for de svært få, men gleden av å kunne løpe kan alle ha! Jeg sier som Yngvar Andersen: Alle kan løpe – det handler bare om å løpe sakte nok! Min oppfordring til alle som har lyst å løpe, er at man løper med den kroppen og de bena man har. Fra mitt perspektiv bør målet med all deltakelse i løp være å fullføre på en tid man selv er tilfreds med og en distanse som gjør at du kan gjøre det flere ganger, uten å slite med skader og treningsavbrudd i lang tid etterpå.