«Fesk og potedes» fra Bremnes

Det eldste medlemmet av Bremnes-dynastiet har også vært den mest aktive på utgivelsesfronten i senere år, og på «Molo» tyr han ikke til søskenhjelp.

AKTIV: Ola Bremnes har gitt ut fem album de siste elleve årene. Foto: Øyvind Arvola 

4

Ola Bremnes

«Molo»

Spell musikk

Viser

Cover-bilde 

kultur

I tillegg til at Tromsø-gruppa Hekla Stålstrenga gjorde hans vise «Har du fyr?» til en stor hit, har Bremnes selv ristet fem album ut at ermet i løpet av de elleve siste årene. Hans med eller mindre faste gjeng med musikanter, følger 60-åringen som lojale soldater gjennom de tolv låtene vi blir servert på denne plata.

Det er som låtskriver Ola Bremnes virkelig har gjort seg bemerket, demonstrert gjennom mengden av spellemenn og -kvinner som har tolket hans komposisjoner. Som artist har nordlendingen færre særtrekk, og er avhengig av drahjelp fra band og produsent for å skille seg fra mengden av jordnære visesangere med islender på.

Produksjonen er gjort av den rutinerte bodøværingen Are Bredal Simonsen, og selv om han omtales som en «lekekamerat» av Bremnes, blir uttrykket ofte traust og trygt. Som en gammel kjenning du alltid har likt, selv om det blir mest værprat og selvfølgeligheter.

«St. Nikolas» er den første låten som griper tak i meg, mye på grunn av Terje Nohr sitt flotte mandolinspill. Tittelsporet er en mørk rocker, og skiller seg følgelig ganske kraftig ut i det lettbeinte viselandskapet. Låten lander på begge bein, og Bremnes kunne med fordel oftere ha utfordret seg selv og sitt publikum på denne måten. Det gjør også den funky «Kommer a sæ sjøl», der bandet får ristet litt løs i armer og bein.

Platas mest interessante låt er «Vinternatt», der både tekst og musikk lykkes med å gi et lite stikk i hjertet – i alle fall på oss som har erfaring med «løse fugler». Visa er også en av flere som løftes av Ragnhild Furebottens bidrag på fele og kor. Sjømannsvisa «Evig din» er en bastant og grovskåren sak, som musikalsk sett slår seg på brystet med trælete arbeidsnever.

Tekstene for øvrig uttrykker optimisme og håp, og Bremnes tar utgangspunkt i det nære: naturen, vennskap og familie. «Molo» er, for ordens skyld, en metafor som brukes i henhold til å ta vare på hverandre – ikke å stenge omverdenen ute.

Når høydepunktene nå er fremhevet, må det nevnes at mange av de resterende visene på «Molo» føles som nokså grå fyllmasse. Det hele blir ganske avmålt og høflig, og selv om et par musikalske rampestreker kanskje blir for mye å forlange av en 60-åring, ville jeg sagt ja takk til større mengder med humor så vel som melankoli.

Som sanger er Ola Bremnes av den kontrollerte typen. Jeg savner litt temperament, og selv om man er visesanger, er det ingen grunn til å gjennomføre et fullt album kun ved bruk av «innestemmen».

Bremnes og band leverer godt håndverk plata igjennom, noe man har grunn til å forvente fra en så rutinert artist. Olas musikk kan godt nøkkelmerkes. Han er visesangernes svar på «fesk og potedes»; god og sunn musikalsk hverdagskost, som man allikevel ikke nødvendigvis serverer i de aller festligste lag.