En nordnorsk bauta

Vidar Vang slo gnister på en regntung torsdag.

Musiker Vidar Vang spilte torsdag minikonsert på Backbeat, hør Tromsølåta han fremførte der!

5

Vidar Vang

Konsert på Studentsamfunnet Driv 15. oktober 2015.

NYDELIG TRIO: Vidar Vang (i midten) med Lise Voldsdal (til venstre) og Cato "Salsa" Thomassen på Driv torsdag 15. oktober. Foto: Egon Holstad 

kultur

Å ha høye forventninger til en konsert, er sjelden et godt utgangspunkt. Potensialet for skuffelse vokser i takt med ens egne positive utsikter. Men etter å ha sett Vidar Vang live ved flere anledninger enn jeg kan telle på fingrene, har jeg lært én ting: Vidar Vang skuffer aldri.

Artisten fra innerst i Herjangen var åpenbart tent denne kvelden, som var han første besøk i Ishavsbyen på nærmere tre år. Han entret scenen alene, og overrasket med å gå meget fysisk til verks på både mikrofon og el-gitar. Det smått glisne lokalet inneholdt en høy andel måpende ansikter, i tillegg til gjennomvått yttertøy. Før en intens versjon av Ingenmannsland inviterer han sine to medspillere opp på scenen.

Lise Voldsdal på fiolin og Cato «Salsa» Thomassen på et mylder av synther og duppeditter gjør en utmerket jobb med å tilføre musikken nødvendig kraft og melodi. Denne kvelden er de kjøttet på Vangs melodiske skjelett, og de viser både muskler og følsomhet – alt ettersom hva låtene trenger.

På sin siste plate Vårres egen lille krig vraket Vang den engelske språkdrakten til fordel for sin egen Bjerkvik-dialekt. Dette hadde en større positiv effekt i konsertformatet, enn på plate. Det er etter eller annet med å se artisten – hvordan han spytter ut ordene og vrir seg i affekt – som en plate ikke kan gjenskape.

Å flørte med byen man til enhver tid spiller i, er den eldste og mest loslitte klisjéen i artisthåndboka, men i Vangs tilfelle virker det genuint. I tillegg til å dra et par historier, spiller han Æ og du (her og nu) – en låt som omhandler et euforisk Tromsø-besøk han sammen med sin kone opplevde et par år tilbake i tid.

Et av kveldens høydepunkt var det nok ingen som hadde forventet å høre: en solo-fremførelse av Vangs avdøde barndomsvenn Robert Burås sin Don›t Let ‹em Bring You Down – innspilt av My Midnight Creeps på det klassiske albumet Histamin fra 2007. For øvrig har Vang nå en såpass rik og fyldig katalog av egne låter å velge fra, at det nærmer seg umulig å drite på draget – uansett hvilke låter han velger ut.

På tross av litt teknisk kluss med en rusten el-gitar, samt en lydmann som ikke alltid var på alerten, var dette nok en maktdemonstrasjon fra Vidar Vang. Man kan uten blygsel kalle han for en bauta i det nordnorske musikklandskapet.

av Helge Skog