Forheksende debut

Vederkast er ikke bare «bra til å være nordnorsk». Dette er hardrock av høy internasjonal klasse.

FEMMER til firkløveret Sindre Bakland (fra venstre), Finn Fodstad, Magnus Tornensis og Paul Aronsen i Vederkast. Foto: Daniel Lilleeng  Foto: DANIEL LILLEENG

5

«Northern Gothic»

Vederkast Music/ Indie Distribution

album

Vederkast

Rock

VEDERKAST: «Northern Gothic». Design: Sunniva Johannessen 

kultur

Vederkasts debutskive er et merkelig dyr. Her finner du alt fra intrikate riff du fort kan gå deg vill i til brutale riff så skarpe at du kan minste hånda hvis du holder skiva på feil måte, samtidig som de leverer tandre øyeblikk som kan lokke tårene ut i øyekroken.

La deg likevel ikke lure av sistnevnte. Vederkast er metal så det holder. De begynte for alvor å spille sammen for halvannet år siden og kom ut fra garasjen og debuterte på årets Rock Mot Rus på Andøya. Der begynte jungeltelegrafen å gå om et av landsdelens mest spennende liveband. Det ryktet sementerte de på Buktafestivalen og allerede i morgen kan du selv få bekreftet ryktene på Kulturhusets Verksted når de feirer skiva si.

For den er virkelig verdt å feire.

Vederkast er Queens of the Stone Age på sitt mest rocka, Mastodon på sitt mest progga, Motorpsycho på sitt mest lekne, Tool på sitt mest introverte og intrikate og Baroness på sitt mest vektløse. Ok, den siste krever en forklaring innser jeg nå: Du vet den følelsen du får rett etter at du har tatt av i et fullastet Antonov AN-225-transportfly. Du vet at så mange tonn med metall burde ikke makte å lette, men det går likevel og deretter svever du til marsjhøyde. Hør bare på «Meliora» og du vil se at jeg har rett.

Plata begynner med låten «Skirmish» som setter standarden. Det metalliske riffet truer når som helst å skjene av skinnene, men finner veien tilbake før det går over i et roligere parti der Paul Aronsens grove stemme får sveve i et nesten ambient lydlandskap. Det er kanskje denne dynamikken som skiller bandet fra sine våpenbrødre i de tyngre sjangrene. Selv om volumet av og til går i rødt blir det ikke værende der. og det er nettopp dette som gjør at man oppdager nye ting ved hver gjennomlytting. Lag på lag med gitarer fra Finn Fodstad og Sindre Bakland drukner ikke i hverandre, men bidrar snarere til å lokke fram skjulte detaljer. Det hele holdes sammen av trommeslager Magnus Tornensis som vet nøyaktig hva, og ikke minst hvor mye, han skal spille og Aronsens særegne basslyd som ikke drukner i gitarene, men heller bidrar til et spennende lydbilde. Selv om firkløveret kommer fra varierte musikalske bakgrunner som stoner rock, metal, hardcore og pop, er det når de spiller sammen at magien oppstår.

Selv har jeg hatt denne plata ei god stund og har lyttet til den i bilen (den egner seg godt til å kjøre fort, men forsvarlig), på stereoanlegget i stua og på skogstur. I presseskrivet sier bandet at de blant annet lar seg inspirere av nordnorsk natur og jeg kan gå god for at denne inspirasjonen kommer særlig godt fram når man går alene på en mørk skogssti. Det er nesten så man ser tusser og nisser bak hvert tre. Begrepet vederkast brukes visstnok i nordnorsk mytologi om forhekselser som underjordiske vesener kaster på intetanende uskyldige. Regn meg blant de forheksede.

I en tid hvor treminutters singler dominerer det musikalske markedet er det nemlig forfriskende med band som leverer helstøpte plater man kan fortape seg over lengre tid