Nærmere bestemt er det to forfattere og en gravlundsvandrer som møtes til en godlynt passiar omkring døden slik den møtes både i livet, litteraturen og kulturen.

– Det er Per Helge Nylund, som til daglig jobber med formidling på Tromsø Museum, som leder samtalen med forfatterne Jan Jakob Tønseth og Annabelle Despard. Om ikke litteratur og poesi nødvendigvis er hans rette element, er han bokstavelig talt godt bevandra i døden i kulturen og historien, opplyser Ingrid Kongsvik, litteraturformidler ved Tromsø bibliotek og byarkiv.

Dødsvandring

Nylund er medlem av Tromsø Gravlunds Venner som arbeider for å bevare gamle gravminner og for å gjøre det pent på Gravlunden.

I den sammenheng har han siden 2003 laga flere gravlundsvandringer. En av de mest populære har gått under navnet «I dødens fotefar». Den har blitt gjennomført hvert år under Tromsø Internasjonale Kirkefestival, helst på allehelgenskvelden.

Her forteller han om dødsårsaker og begravelsestradisjoner, overtro og sedvaner i gammel tid, alt på en måte som både kan gi grøss på ryggen og kalle på smilet.

Per Helge Nylund mener man skal nærme seg døden med varme og hjertelighet, og slett ikke uten humor.

Dikt om døden

Både Annabelle Despard og Jan Jakob Tønseth har som forfattere utmerka seg med dikt om døden.

– Annabelle Despard har utgitt fem diktsamlinger. I 2015 kom «Ved helt riktig måne», ei rikholdig samling dikt som blant anna dreier seg om tapet av en livsledsager. Den engelske oversettelsen av diktet «Skal du dø først», fra samlinga «Fisken tenker sitt» (1995), ble i 2014 utnevnt til et av de femti beste kjærlighetsdiktene i verden, i ei kåring utført av Southbank Centre i England, opplyser Kongsvik.

– Jan Jakob Tønseth har, siden debuten i 1971, bemerka seg som både lyriker, romanforfatter og oversetter. I «Muntre dødsdikt» skriver Tønseth sin sykdomshistorie, etter at han ble operert for brystkreft i 2013. I samlinga benyttes både sonetter, gjendiktninger, bibelske dikt og klagesanger for å beskrive sykdomsforløpet og den sykes tanker under denne prosessen. Selv om temaet er dypt alvorlig, er glimtet i øyet og humoren til stede gjennom hele samlinga, fortsetter Ingrid Kongsvik.