Evangeliets gatekunstnere

En stakket stund var det gata og dets kunst som preget Kulturhuset. Og en stakket stund var alt såre godt.

Anneli Drecker og Eirik Junge Eliassen sto sammen på scenen. 

6

«Gatas evangelium»
  • Av Eirik Junge Eliassen
  • Sted: Kulturhusets hovedscene
  • Publikum: Over 400
  • Skuespillere: Ida Kjelsberg, Mads Devik, Britt Eva Løkkemo, Geir Ringvold, Anneli Drecker, Bente Reibo og Eirik Junge Eliassen
  • Dansere: Kristina Richardsen og Christoffer Walle
  • Band: Ove Schei (kapellmester og gitar), Øystein Bolstad (tangenter), Bjørn Helberg (bass), Kim Karlsen (trommer) og kommunens sangkor med dirigent Wenche Marie Jentoft.
kultur

«Gatas evangelium» er en forestilling som skaper tid for refleksjon og omtanke. En liten tidsboble hvor julestria må ta seg en pause, settes i perspektiv og dras mer eller mindre motvillig inn i Bymisjons virkelighet. Det er nemlig der stykkets hovedpersoner, taperne, utskuddene og pariakasten, befinner seg.

Skeptisk øvrighet

Utad er det en gjenfortelling av Lukas` juleevangelium, men hvor snekkeren Josef har blitt en sliten narkoman som forsøker å ta vare på sin kjæreste Maria på 15 (snart 16!) som har blitt gravid uten at de har hatt sex og bærer på Guds sønn.

Ikke rart at politimannen i Geir Ringvolds skikkelse og sosionomen som spilles av Britt Eva Løkkemo, er skeptiske.

– Trur du æ e teit, sier politimannen flere ganger,

Dette er ikke en ordinær teateroppsetning, men et lesestykke hvor publikum selv kan skape sine mentale bilder. Formen fungerer godt i de minimalistiske omgivelsene på scenen, men med så mange utøvere på scenen er det aldri fare for at det føles tomt.

LES OGSÅ: Julestemning  - for swingende

Ei slags jul

I tillegg til selve teksten byr dette evangeliet på mye musikk, og sangene er nøye valgt for å reflektere den fattigdommen og rusmisbruket som Kirkens Bymisjon ofte konfronteres med.

Et godt eksempel på dette er julesangen over alle julesanger, The Pogues «Fairytale of New York», som tar for seg samlivet mellom to alkoholiserte og narkomane skuespillere. Her er det tydelig at Eirik Junge Eliassen og Geir Ringvold setter pris på anledningen til å synge (nesten) som Shane McGowan, komplett med glimtet i øyet.

For selv om det er en tid for refleksjon, er det også en tid for livsglede.

– Det er ei slags jul i lufta, sier forteller Bente Reibo.

LES OGSÅ: Pengestøtte til musikalsk trekløver

Gåsehud

Og tekstforfatter Eirik Junge Eliassens jul er ikke som alle andres. Med underfundige digresjoner om etterrettelighet og nye bibeloversettelser, loser han oss inn i gatefolkets jul. Dette folket som vi ikke alltid vet hvor vi har og kanskje aller helst bare vil ignorere. Men så er ikke alltid mulig, og litt etter litt kommer juleevangeliets historie i bakgrunnen til fordel for dem som faller utenfor. Og ungene som også står sentralt i «Gatas evangelium», enten de er av typen som bruker opp ukelønna før tirsdag eller de som har monstre som er virkelige.

Det er ei forestilling med mange gåsehudøyeblikk, og et av disse er det lille Emma som står for når hun synger til en venn med en «hul stemme» – ofte et tegn på selvmordstanker.

Et annet kommer helt på slutten når publikum på over 400 personer, reiser seg opp og synger «Deilig er jorden» sammen med skuespillerne.

Men så var forestillinga over og en kritisk journalist må kaste en terning. Og hvilke kriterier skal man så legge til grunn? Jeg velger å se gjennom fingrene på småfeil, da slikt hører til, men velger heller å fokusere på spillegleden, innholdet og tankene som ble vekt i meg. Og gåsehuden. I så fall er «Gatas Evangelium» en soleklar sekser.