Nordlysfestivalen

«Som å oppdage en ny verden»

Fredag kveld starter Nordlysfestivalen. Den internasjonalt anerkjente russiske musikkritikeren Vladimir Dudin har besøkt festivalen fem år på rad. Her er hans tanker om besøkene:

DUDIN: Den russiske musikkanmelderen Vladimir Dudin har skrevet denne kommentaren på bakgrunn av sine mange besøk på Nordlysfestivalen. Foto: Ronald Johansen 

HØYDEPUNKT: Vladimir Dudin trekker fram konserten med Barbara Hendricks og NOSO som et høydepunkt fra sine besøk på Nordlysfestivalen. Foto: Ronald Johansen 

kultur

Flyet, himmelen, fjellene og lysene fra en liten by – dette har i løpet av fem år vært mi rute til Nordlysfestivalen i Tromsø.

«31. desember hvert år går jeg sammen med vennene mine på badeanstalt». Det berømte sitatet fra en lyrisk komedie «Skjebnens ironi» av den russiske regissør Eldar Riazanov, er kjent av hver eneste russer, fordi filmen i løpet av mange år er blitt vist på flere TV-kanaler på nyttårsaften. Denne replikken, sammen med selve filmen, er blitt et symbol på stabilitet og festlig atmosfære.

Besøkene til den internasjonale vinterfestivalen Nordlysfestivalen er blitt noe av det samme for meg, og den skjulte meningen i det jeg sier er ikke ironisk – men svært romantisk.

Å oppdage denne festivalen var som å oppdage ei ny jord. I dag er det ikke lett å si hva som var det viktigste; kunst eller natur, den friske lufta oppvarma av den varme Golfstrømmen eller konserter på Skansen og i Kulturhuset.

Ved første besøk fikk jeg et tilbud om å reise med charterfly sammen med Mariinskij-teatrets ballettgruppe til en norsk by med et snerpende, fargerikt og litt morsomt navn – Tromsø. Sammen med ei verdensberømt ballettgruppe – og nord for polarsirkelen! Apropos, takka være min norske debut fikk jeg en sjelden mulighet til å snakke med en av de beste ballettdanserinner av våre tider, Uljana Lopatkina, selv om samtalen på flyplassen varte i bare ti minutter.

Men balletten trådte med en gang i bakgrunnen da man så naturen i Tromsø. Det moderne og koselig bylandskapet og de geografiske attributter fortrylla meg og forklarte hvorfor Nordlysfestivalen oppsto nettopp her.

Samtidig må jeg innrømme at nordlyset var et sjeldent syn. Jakt på nordlyset kan sammenlignes med jakt på perler på havets bunn. Under alle mine besøk til Tromsø fikk jeg se nordlyset kun noen få ganger, og lyset var ikke blendende grønt som alle reklamebilder lovet, men delikat perlehvit.

Den første gangen så jeg nordlyset over Ishavskatedralen, for andre gang etter en storslagen gallakonsert med solister fra Bolsjoj-teatret, og den tredje gangen i fjor, da ei gruppe med unge operasangere fra Bolsjoj gjesta Tromsø. Naturen, i hvert fall, ga en stabil gledesfølelse under Nordlysfestivalen i Tromsø, og metta de russiske musikkritikerne med berusende frisk luft, sjeldne solflekker over fjorden og snøhvite fjelltopper. Den samme lufta forventa vi fra kunsten. Men her var ikke alt så entydig.

Norge er et dyrt land ikke bare for russere, men også for tyskere og engelskmenn. Derfor tenkte man etter hver festival at neste gang ville festivalen forære publikum et hav av stjernenavn fra klassisk musikk. Men det kom ikke. Det ble bare små innsjøer, som kunne inneholde veldig interessante og tiltrekkende navn. Inntrykket mitt var at i vikinglandet fantes det et eget syn på nødvendigheten av å invitere stjerner.

I Russland er det veldig strengt; enten er du ei superstjerne eller så er du det ikke. Det finnes ikke noen mellomting. Den store scenen bør erobres! I Skandinavia posisjonerer kunsten seg som mer demokratisk; ofte er det ikke de største «stjerner» scenen overlates til.

Nordlysfestivalens tette program har hvert år vist at ja, det fantes utvilsomt stjerner, og de skulle opptre på respektable kveldskonserter i Kulturhuset. Apropos det; vi russiske kunstkritikere drømte om å få se en ny og ultramoderne konsertsal på denne velsigna nordiske jorda, men drømmen ble aldri virkelighet. Det eneste man hørte var ordførerens løfter om at «prosessen var i gang». «Men lasset står på samme sted», som den berømte russiske forfatter Krylov skrev i en av sine fabler, selv om håpet ikke er helt borte.

Så – kveldsforestillinger for stjerner, og dagskonserter på den eventyrlige Skansen som er stedet for dem som kan bli stjerner. Denne type program bør russiske festivalmanagere som er på jakt bare etter stjerner lære noe av.

Av virkelige stjerner vi har fått høre, vil jeg trekke fram den fantastiske Barbara Hendricks som i 2011 gleda publikum med Mozarts musikk. Hun sang sammen med Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, leda av den hyperdynamiske svensken Kristian Lindberg. Og vi ville bli svært glade om vi kunne lytte til flere sangere og musikere i samme klasse.

På den andre side skjønner vi godt hvor mye midler og ressurser Nordlysfestivalen brukte på å få til Tromsø både opera og ballett fra Mariinskij-teatret i St. Petersburg, og deretter fra Bolsjoj i Moskva. Festivalen gjorde disse gjestespillene til utrolig store begivenheter for den lille byen og hele landet. Med dette gikk Tromsø både Oslo og Bergen en høy gang.

Min drøm var å få lytte til Leif Ove Andsnes i Tromsø, men den drømmen ble ikke oppfylt. Jeg måtte til Festspillene i Bergen for å oppleve en konsert med Andsnes. Til gjengjeld fikk vi høre trompetisten Tine Ting Helseth som henførte oss med sitt økologiske og oksygenfylte lydunivers. Jeg kommer heller aldri til glemme turen til Ultima Thule–Svalbard, der vi hadde lyst til å se en ekte isbjørn, men heldigvis måtte vi nøye oss med utstoppa bjørner. Som en stor kontrast til omgivelsene var den delikate, russisk sopranen Julia Novikova som sang både operaarier og rørende sanger i et kunstgalleris hvite sal.

Men jeg er sikker på at Tromsøs virkelig store glansnummer ennå ikke er spilt, og at Nordlysfestivalen vil invitere velvillige russiske musikkeksperter når dette kommer til å skje.