Svære greier fra The Late Great

The Late Great har noe stort på gang. Vår anmelder er imponert over deres opptreden på Verdensteatret.

The Late Great 

5

The Late Great

The Late Great

Verdensteatret

The Late Great på Verdensteatret.  Foto: DANIEL LILLEENG

The Late Great 

kultur

Verdensteatret: For en helt fantastisk ramme rundt en konsert. Verdensteatret er byens fineste konsertlokale. Takhøyden, veggmaleriene, den iboende historien til det eldgamle bygget og hele herligheten lå badet i dunkelt lys og svak røyk fra maskiner (man trenger slikt i dag når ingen i lokalet røyker og lysstrålene trenger noe å «treffe»). Det så i hvert fall helt fantastisk ut.

Tor Thomassen har surret ganske lenge med det nye bandet sitt etter at hans Vishnu pakket ned gitarkassene for noen år siden. Jeg liker måten det er jobbet på i det små, der han har stablet stein på stein, fra noen akustiske konserter her, noen små festivaljobber der, innspillinger og oppbyggingen av et stort band, nokså uforstyrret og med tilsynelatende god tid og lite stress. Nå er de svanger med ei plate som treffer markedet om litt.

Det kommer ut en sekstett på scenen, og umiddelbart tenker man, jeg gjør iallfall det, at dette kan da virkelig ikke være nødvendig. Hvor mange menn trenger man liksom for å lage litt lurveleven?

Svar: Man trenger seks personer. For her er det lite som er overlatt til tilfeldighetene.

Tor står i front og er kaptein, frontfigur, vokalist og master of ceremonies, samt at han besørger akustisk gitar og munnspill. Ottar Tøllefsen trakterer trommene (som har spilt, og spiller, i et utall band i Tromsø) og backes av den fjellstø basskverna til allestedsnærværende Ariel Joshua. Stian Grønbech (som har vært med helt siden Vishnu-tiden) krydrer med elgitar, og så det som utgjør lineupens x-faktor; tangentvirtuosen Erik Nilsson og perkusjonist John Lupton.

Førstnevnte av de to er et blikkfang i seg selv, da han ser ut som han kule onkelen til Roky Erickson, som var litt for slem til å få spille i Hellbillies. Og Luptons presise supplement til trommis Tøllefsen gir det hele et så digert og fett sound at man nesten tar seg i tro at det er enda flere på scenen enn de seks man ser.

Én sak er å se drøye ut. Men det må jo høres bra ut også. Og det er her The Late Great nå har skiftet gir og trådt inn og opp i en ny dimensjon. De er ikke lenger «lovende» eller viser at de «har potensial». The Late Great er et fiks ferdig produkt, om ikke fullendt, for dette er en gjeng med enda mer å gå på. Konserten bygges mer eller mindre på et materiale folk bare kjenner fra tidligere konserter, og disse høres større og bedre enn ut første gang jeg hørte dem.

Låtene er ikke veldig annerledes enn det Vishnu bedrev, men det som nok kunne oppfattes som et slags Madrugada-kompleks er nå helt rensket bort. Her er det i stedet troverdige og aktverdige vink til Springsteen, den elektriske Judas-Dylan, Cave i Bad Seeds-utgaven, Tom Petty & The Heartbreakers osv. Trauste referanser, ja vel, men det er like fullt fra den absolutt øverste hylla.

Låtene har digre arrangementer, og man ser et band som virkelig mollkoser seg på scenen, som elsker det de driver med, og som nesten kokett tilforlatelig bare hamrer ut stoffet tilsynelatende uanstrengt og med den største selvfølgelighet. Thomassens munnspill kunne med fordel vært erstattet med kvasse gitarer litt oftere, men det er i grunnen bare pirk.

Dette var tidvis sjokkerende bra. Balladene og de harde uptempo-låtene står naturlig rygg mot rygg, og jeg synes også tekstene til Tor høres litt mindre oppstylta og med bedre flyt enn det var i Vishnu, der han litt for ofte gjentok seg selv altfor mange ganger i hver låt. Utrykket er også mer variert og ikke fullt så bekmørkt som hans gamle band, men dette er heller ikke en gjeng med enerverende, gladkristne gladlakser. Det er fortsatt rock med med både dur og mollgrep.

Det blir også plass til to coverlåter, som seg hør og bør er fra Tors musikalske mentor Townes Van Zandt. Bandet er jo også en subtil hyllest til mannens «The Late Great Townes Van Zanst», hans litt underkjente skive fra 1972. En lekker countryversjon av den litt hemmelige låtperla «Two Girls» etterfølges snart av en nedstrippet «Like a Summer Thursday», sistnevnte fra 1969-klassikeren «Our Mother The Mountain». Aldeles utsøkt.

Det er i det hele tatt en fabelaktig kveld i setene på Verdensteatret. Jeg er mest vant med, og liker best, å stå oppreist når jeg er på rockkonsert, men det føles likevel helt riktig å sitte ned i de gamle kinolokalene, selv om publikum på slutten står på setene og jubler dem i mål.

Jeg håper virkelig dette bandet kan fortsette å vokse og utvikle seg i sitt eget univers. De har noe stort på gang, The Late Great. Nå er det bare å glede seg til skiva, selv om dette er et band jeg vil tro fungerer aller best live. Nå skal bare Buktafestivalen og Rakettnatt begynne å by over hverandre.