Iskald thriller i Tromsø og ved Vestisen

«Til Vestisen» er en intens thriller med et konsist språk.
kultur

Den rører ved ubehaget som kan oppstå mellom mennesker, og hvordan menn forsøker å tvinge kvinner inn i rollen som det svake kjønn.

Tor Even Svanes sin tredje roman, «Til Vestisen» er en ubehagelig affære. Boken handler om den unge kvinnelige veterinæren Mari, som skal være med båten «Kvalfjord» som selfangstinspektør. Hun er eneste kvinne og er uten erfaring. Når hun slår alarm til kapteinen om en rekke brudd på lovverket i måten mannskapet jakter på sel, blir hun frosset ut av mannskapet, og en intens psykologisk kamp begynner.

Boken starter i Tromsø, og Svanes er god til å skildre stemninger, steder og øyeblikk, enten det er på «Kvalfjord», i Vestisen eller under frokosten på Radisson Blu Hotel. Det er umulig å ikke tenke på boken «Frøken Smillas fornemmelse for snø» når man leser «Til Vestisen». Begge bøkene deler tematikk, interessante kvinnelige hovedpersoner og tar plass på utrygge på skip på vei mot Grønland. Bøkene deler også et direkte og ujålete språk, og Svanes er av og til på høyde med Peter Høegs skildringer av is og arktiske omgivelser.

Forfatteren er direkte når han beskriver selfangst. Det er brutalt og ubehagelig, uten å bli vulgært, slik som dette avsnittet viser:

«Trykket fra den skarpe jernpiggen som trenger gjennom kraniet på selen, gjør at det ene øyet presses ut av øyehulen. Hun ser hvordan det runde, glatte organet henger og slenger i enden av hva? Sener? Blodårer?»

Beskrivelsen er effektiv og står som en utmerket parallell til ubehaget og kampen som kjempes om bord på skipet. Svanes har en imponerende evne til å beskrive det som må kunne beskrives som psykologisk tortur og det ubalanserte forholdet mellom hovedpersonen og resten av mannskapet. Svanes er på sitt beste når han skildrer det brutale og intense. Han klarer elegant å bruke det fullstendig åpne arktiske isødet til å skape en følelse av klaustrofobi.

Det er likevel enkelte ting som får leseopplevelsen til å halte. Den unødvendige bruken av parenteser gjennom boken, kunne man fint klart seg uten. Sidene har ofte kun to linjer eller et avsnitt. Det kan være effektivt for å poengtere setningene, men bruken er litt i overkant. Partiene som foregår på Grønland holder heller ikke helt tritt med resten av boken.

«Til Vestisen» er en roman som lar leseren kjenne på frykt, ubehag og brutaliteten mennesker imellom. Den halter av og til, men når den er på sitt beste, er den suveren.