Jørn Hoel (58) er siste hedersgjest ut i «Hver gang vi møtes». Anmelderne sitter også i kveld klar med terningen. Hoel, som selv slipper å bedømmes denne gang, er nervøs på de andres vegne når de nå skal «i ilden» med hans låter.

– Jeg er blitt veldig glad i dem alle og vet hvor mye tid de har lagt i det. Min vurdering blir sikkert veldig annerledes enn både VGs og Dagbladets, spår Hoel.

Klar tale

Popveteranen har et anstrengt forhold til terningkast. Det har han alltid hatt, og det er ikke blitt bedre etter «Hver gang vi møtes».

VGs mangeårige musikkjournalist Stein Østbø (50) har hver lørdag avsagt sin dom over artistenes bidrag og tolkninger. Hoel har fått følgende terningkast – i nevnte rekkefølge: Terningkast tre, terningkast fire, terningkast fem, terningkast fem,terningkast tre og terningkast fem. «Mer morsomt enn bra» og «praktfullt» er stikkord som har blitt brukt.

– Hvordan takler du tilbakemeldingene fra Østbø?

– Stein Østbø har ikke peiling. Det kan du hilse ham og si. Han burde lære seg mer om musikken og å spille gitar før han gir terningkast. Det er altfor alvorlig til det. Og det mener jeg, sier Hoel til VG.

– Kan du utdype?

– Det kan sammenlignes med at jeg skulle anmelde litteratur. Da ville jeg mene at én bok var kul og en annen kanskje ikke fullt så kul. En del kritikere har ikke dybden når det gjelder håndverket. Jeg var på restaurant med Eyvind Hellstrøm en gang. Han kommenterte maten på faglig grunnlag. Ja, de var ikke så heldige med stekeprosessen, men krydringen var veldig bra. Man må ha nyansene. Da står det mer respekt av det.

– Og Østbø mangler nyansene, synes du?

– Stein Østbø er god når han anmelder Bruce Springsteen, fordi han elsker Bruce Springsteen. Når det er ting han ikke elsker, er han ikke like dyktig.

Hoel mener at når et terningkast er gitt, så er det liksom over.

– Det er vanskelig å reversere. Bare hovedinntrykket blir stående. Men for mennesker som har jobbet lenge med noe, så er det over på et blunk – enten det er gode eller svake terningkast. Det er som hvis du blir kåt på en dame, så putter du den inn, og så går det for deg med en gang. Den følelsen, sier Hoel og koster på seg sin velkjente latter.

– Hva med Dagbladets terningkast? Musikkanmelder Øyvind Rønning strør også ut ris og ros hver lørdag.

– Tanken min om terningkast gjelder egentlig alle, men kanskje Rønning er litt nærmere musikken i «Hver gang vi møtes» enn Østbø, svarer Hoel.

– Sprengkåt orrhane

VGs Stein Østbø tar kritikken fra Jørn Hoel med stor ro.

– Som kritiker må jeg tåle å få kritikk tilbake. Men jeg har altså vært musikk-kritiker i snart 25 år og hører fint når Jørn Hoel synger med sensuell varme og når han nærmer seg lyden av en sprengkåt orrhane. Dét er også en faglig vurdering på linje med Hellstrøms misnøye med stekesjy, sier Østbø.

Han synes kritikken er både underlig og lite begrunnet.

– For det første har mine terningkast i «Hver gang vi møtes» aldri vært høyere i snitt enn i denne sesongen, for det andre makter ikke Hoel å sette fingeren på noen konkret mangel av «nyanser». Han blir dessuten plutselig veldig generell når han sier at «endel kritikere» mangler dybde. Jeg er glad i Jørn, jeg, men her aner jeg muligens at «Hver gang vi møtes»-deltakelsen hans kan ha kuttet bardunene til landjorda igjen, slik tilfellet var på slutten av 1980-tallet, sier Østbø.

– En slags sjarm

Sine sterke meninger til tross, tromsøværingen Hoel hevder at han ikke egentlig følger så nøye med på terningkastene rundt «Hver gang vi møtes».

– Men jeg blir ofte gjort oppmerksom på det, og hver gang er jeg overrasket.

Han mener det ofte blir tydelig hvor individuelle anmeldernes synsing er.

– Som da TV-serien «Mammon» ble hyllet av noen og fikk totalslakt av andre. Det er rett og slett personlig, og jeg innser at det er en slags sjarm i det, humrer Hoel.

Han  forteller for øvrig om tøffe innspillingsdager på gården i Moss i fjor sommer.

– Det å eksistere sammen gjennom lange døgn når mikrofonen er på konstant, det er vanskelig. Jeg husker ikke alt hva jeg sa. Det positive er at dette er et «feelgood»-program. Faren for å drite seg ut, er ikke til stede, selv om det selvsagt var fryktinngytende å spille de andres låter foran dem.