For å begynne sist som først: Ekstranumrene fikk det 12 etasjer høye hotellet til å løfte seg opp enda en etasje.
Da Høyem dro gang den gamle Madrugada-klassikeren «The Kids Are on High Street», gikk det lekende lett å få folk opp av stolene og helt med på musikken. Da kunne du kjenne på og merke Høyems enorme Tromsø-popularitet. Det var knapt et menneske i salen som ikke sang med.
SE OGSÅ: Bildeserien fra konserten
En overgang til hans egen «Moon Landing», sørga for å holde trykket oppe. Da var det elektrisk stemning i salen før det hele ble roet ned og avsluttet, gradvis mer piano.
Enorm røst
Det var ikke kun mot slutten at Høyem leverte. Helt fra starten av konserten, i det melankolske og tankefulle hjørnet, var Høyem raskt ute og trollbandt Tromsø med sin enorme røst.
Hans særegne vokal runget ut og fylte hele det utsolgte lokalet.
Etter en rolig og fin start på kvelden, tok det av når Høyem løftet trykket med «Into the sea».
Duett og strykere
Høyem virket på ingen måte lei eller mett. Det var mye sjel, bevegelse og genuin oppofrelse og glede bak fremførelsen.
Det var stilfullt, pent og pyntelig og ikke minst gjennomført, alt fra lyssetting og dekor til besetning.
Marie Munroe var med opp til Tromsø og fremførte duetten «My Thieving Heart» fra sisteplata «Lioness» akkompagnert av en strykekvartett. Fra da og ut konserten var standarden satt.
Stolproblem
Høyem har fortsatt mye av det melankolske og rocka, og han fortsatte å gi av seg selv på scenen. I enkelte låter kunne man som publikummer kjenne på fortvilelsen over ikke å kunne være med og rocke skikkelig til låtene.
Selv om mye av det han gjør er melankolsk og fint, er og blir Høyem en rocker. Man skulle gjerne ha stått og vært med, i stedet for å sitte pent og pyntelig på stolen mens Sivert ga maks fra scenen.
For det gjør han. Han leverte en annen gammel Madrugada-klassiker, «Majesty» i ny innpakking, til stor begeistring for publikum.
Og fortsatte å bygge opp rundt det litt mørke og melankolske universet rundt nyplata «Lioness», der man allerede merket at låter som «Sleepwalking Man», hadde begynt å sette seg.
Det var en flott og fornøyelig kveld, med den nå 40 år gamle artisten fra Sortland. Tromsø elsker Sivert og Sivert elsker Tromsø. En kjærlighet som ikke er vanskelig å forstå.
