For litt over ett år siden åpnet Jørn Hoel, investor Gunnar Wilhelmsen og kokk Gunnar Jensen Mathallen i Grønnegata. Bare ti måneder etter åpningen var den å finne i restaurantguiden «White guide», en oversikt over Nordens beste spisesteder. Forventningene er altså høye.

Det er lørdag kveld og restauranten, som ikke er altfor stor – vel 11 bord, er fullsatt. Undertegnede møter en god venninne til middag.

Det er tydelig at betjeningen har nok å gjøre, men man føler seg likevel godt mottatt og ivaretatt. Med en gang man har satt seg ned kommer menyen, anbefalinger og spørsmål om drikke. Så snart menyen er lagt ned og oppmerksomheten rettet andre steder, spør servitøren om en har bestemt seg for hva en vil spise.

Det går sømløst, uten venting, fortvilte forsøk på blikkontakt, desperasjon, umiskjennelig nordisk ennui, og den påfølgende irritasjonen. Tiden fra en har bestemt seg for hva en vil spise og fram til servitøren kommer for å ta bestillingen kan i enkelte tilfeller oppleves som et sant helvete. Ikke her.

Godt kjent med menyen

Det er tydelig at betjeningen kjenner menyen, og ikke minst vin- og ølkartet. Sammen med servitøren legger vi kursen for måltidet. Det blir skreisuppe med en spansk hvitvin, multeglasert mørbrad av rein akkompagnert av en fransk rød og sjokoladeis med rømmepudding og Macks Porter 7 prosent.

Alt er lagt opp til en kveld med god mat, hygge, latter, sang (?) og kanskje litt grining – for undertegnede tåler ikke øl, men lar ikke det stoppe ham. Servitøren er klar på at å velge noe annet enn ølet til isen er å gjøre seg en bjørnetjeneste. Så godt er det nemlig.

Forretten, kremet suppe på kraft fra skrei og blåskjell, med et stykke av sesongens beste fisk og litt blåskjell, setter virkelig standarden. Det er mildt, aromatisk og deilig.

Dessverre kan ikke det samme sies om volumet i restauranten. Enten er det de store vindusflatene eller det sparsomt møblerte lokalet, som gir Mathallen en utrolig uheldig (eller god, dersom en ønsker å bli hørt godt) akustikk.

En hører knapt hva bordvenninnen, som sitter en halvmeter fra undertegnede, sier over alle samtalene i lokalet, som sammen utgjør en slags øredøvende kakofoni av «God fisk! Bra vin! Hvordan ost er det der?! Ja, det er helt sant, USA landet aldri på månen!» Undertegnede har ingenting imot høylytte spisesteder, men dette er i overkant av hva en må tåle, og det trekker ned helhetsinntrykket.

Ikke stedet for den gode samtalen

For maten er det ingenting å si på! Reinbiffen, servert med sellerirot, tyttebær, stekt rosenkål, kremet soppsaus og en nydelig Crozes-Hermitage var perfekt. Kjøttet var mørt og deilig, og tilbehøret komplementerte det utmerket.

Sjokoladeisen avslutter måltidet på en perfekt måte. Den serveres med en fantastisk god rømmepudding og en søt og syrlig bringebærsaus. Det er lett, friskt og herlig. Servitøren hadde for øvrig rett. Det er vanskelig å se for seg en drikke som passer bedre til sjokoladeis enn Macks Porter 7 prosent, som er mørkt, deilig og smaker av sjokolade og kaffe. En perfect match.

Alt i alt er det ikke vanskelig å forstå hvordan Mathallen havnet i «White Guide», men på en lørdagskveld er det ikke plassen for den gode samtalen, og kanskje heller ikke ideelt for et første stevnemøte: Hadde bordvenninnen sittet overfor undertegnede, og ikke ved hans side, hadde roping blitt en nødvendighet.

Prisen på treretteren med drikke ligger på like under 1000-lappen, som slettes ikke er dårlig for den kvaliteten som leveres. Dette er plassen for deg som verdsetter selve maten mer enn selskapet den nytes i.

Hvilken restaurant fortjener å bli kåret til Tromsøs beste? Her avgir du stemme.