«Vestregata» – en historie nært hjertet

Det er lett å la seg gripe av Maja Bohne Johnsens stort anlagte «Vestregata» og de kvinnene hun tegner for oss.

5

«VESTREGATA»
  • Av Maja Bohne Johnsen
  • Regi: Nina Wester og Ingrid Forthun
  • Scenografi og kostyme: Dordi Strøm
  • Lyddesign: Jim-Oddvar Hansen
  • Lysdesign: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
  • Dramaturg: Tale Næss
  • Med: Maria Bock, Guri Johnson, Kristine Henriksen, Pernille Dahl Johnsen, Anethe Alfsvåg, Ida Løken Valkeapää, Trond Peter Stamsø Munch, Inge Kolsvik, Tôve Funderud Skogvang, Fia Augusta Bøckmann, Kine Eliassen og Ingrid Mikalsen Deinboll
  • Urpremière: 28. april, Hålogaland Teater, Scene Vest
  • Spilleperiode: Til og med 28. mai
  • Terningkast: 5
kultur

HÅLOGALAND TEATER: «Vestregata» er et nyskrevet stykke som er både lokalhistorie om et klassedelt Tromsø på 1960-tallet, inspirert av en sann historie fra dramatikerens familie, og samtidig et portrett av kvinnene som bodde i denne kommunale boligen.

Bortsett fra et lite glimt tilbake til 1959, foregår handlinga i 1963 med et hopp fram til 1968 i siste del av stykket. Vi befinner oss i ei brytningstid. 2. verdenskrig er ennå ikke kommet lenger unna enn at den fortsatt er sterkt til stede i folks tanker. Samtidig er den moderne verden slik vi kjenner den i dag, i ferd med å vokse fram.

I den historien som fortelles fra Vestregata 66, er det kvinnene fra denne tida vi møter. Og det er langt fra byens overklasse som bor i denne kommunale leiegården. Der bor Johanne (Maria Bock) med dattera Synnøve som er 10 år i 1963 og 15 når vi møter henne igjen etter pausen.

Drømmer og virkelighet

Johanne er enslig mor. I si tid gikk hun ut av folkeskolen med de beste karakterer, men fikk aldri de mulighetene som hennes bror fikk til utdanning. Hun er skapende, god å sy, men klarer ikke å tilpasse seg et liv med jobb og rutiner. Om natta sitter hun opp og syr, eller vandrer ute og blander drømer – både gode og vonde – med virkeligheta.

Og drømmer gjør alle kvinnene i sine trangbodde leiligheter; Helga (Guri Johnson) med den sylskarpe replikken og gift med han Edvardsen, Grete (Kristine Henriksen) med sine fem barn, den eldre Gunda som på veggen har bilder bare av døde mennesker, både familie og statsledere, og som drømmer om en siste vals med Gerhardsen, Angels som er sterkt religiøs men likevel i smug trenger trøst fra alkoholen også. I tillegg møter vi Fina som kommer innom for å skifte underbukser og snille Lily som er venninne med Johanne og prøver å hjelpe Synnøve så godt hun kan til å få et normalt liv.

Når det bikker over

Ingen av disse kvinnene har lett for å nå sine drømmer. De er nederst på klassestigen og fattigdommen setter grenser. Likevel er det Johanne som sliter mest. Hennes psykiske problemer blir vanskeligere og vanskeligere, og til slutt blir hun innlagt på Åsgård Sykehus, eller på hvilehjemmet, som naboene kaller det. Psykiatri og psykisk sykdom var ikke noe man snakka så høyt om.

Og når det blir vanskelig for mora, så blir det enda verre for Synnøve som ikke alltid får den omsorg hun trenger og som prøver å ta et altfor stort ansvar med å passe på mora. Når Johanne legges inn, må Synnøve på barnehjem. Hvordan skal barnet takle tilværelsen i de vanskelige situasjonene? Hvordan skal hennes framtid bli?

Slutten på stykket gir et håp for henne. Året er 1968. Synnøve oppdager verden; Paris, Tsjekkoslovakia, Vietnam. Hun tar et oppgjør med praten som ikke følges av handling. Hun ser utover det lille kvinnesamfunnet i Vestregata 66 og småbyen Tromsø og finner den nye «religionen» i en internasjonal solidaritet.

Sterke tolkninger

Det er over hele linja fine kvinneportrett som tegnes i denne historien. Ikke minst gjelder dette Maria Bocks nyanserike framstilling av Johannes skiftende tilstander og Guri Johnsons Helga med sine sterke meninger og det blomstrende språket de formidles med.

Og når dette blir ei forestilling som legger seg nært til hjertet, så handler det ikke minst om den plassen jenta Synnøve får. På premièren spilles hun som 10-åring av Tôve Funderud Skogvang og som 15-åring av Kine Eliassen. Begge gjør sine roller godt, og jeg blir virkelig imponert av Tôve Funderud Skogvangs innsats, som er noe av det beste jeg noen gang har sett av en barneskuespiller.