Harstad Kulturhus var i går kveld oversolgt, men noen minutter på overtid satte NOSOs legendariske dirigent Anders Eljas orkesteret i gang med et lekkert tonefølge til vokalist Kjetil Holmstad-Solberg solo-åpning. ”My life's not at ease” ble en vakker start, og ga forventninger.

Konserten var mitt første møte med Violent Roads låter. Bandet er et sammensurium av ulike stilarter og dette er deres identitet, men om dette er den produksjonen FiNN blir målt på circumpolart, tviler jeg på. Vi fikk på rekke og rad låter arrangert med lekker pizzicato i strykerne og feelgood femstemt vokal, låter med tyngre riff, og forventede langstrakte orkesterarrangement. Vi fikk publikumsaktivitet, vi fikk alt faktisk, som forventet. Rommet var lekkert, lyden var lekker, men.

Pratingen i mellom låtene bød ved to tilfeller på en hyllest til Festspillenes nye retning. Jeg ble sittende å lure litt på dette. "Endelig får vi et fokus på det gode i den arktiske navlen", sier en av musikerne fra scenen. Jeg er usikker på den uttalelsen. Skal FiNN, som bevilgningsmessig blir definert som den nest viktigste i Norge, servere poprock i classic format, vil jeg at opplevelsen skal vare resten av året, ut neste vår, helt til jeg atter en gang kommer tilbake til Harstad. Violet Road og NOSO maktet ikke dét i går.

Det var nærmere 100 mann på scenen under bandets avslutningsvals ”Apollo´s place”, en utfordring  lydmann David Solheim løste så delikat som jeg aldri har hørt det i Norge. I det hele tatt var lyd og lys overveldende bra. Mannskoret druknet riktignok da de kom inn, men her må nok bandets vilje til å gi plass til slike ekstra element ta ansvaret. NOSO må gjerne å bruke penger på slike prosjekt, men sett premisser for samarbeidene. Det skal ikke mer til enn at vi får høre noen flere orkesterintroer, noen flere avslutninger at de overtar gitarsoloene, at kvantiteten av det vi ser, blir til kvalitet av noe vi hører. Violent Roads låter hadde blitt styrket slik. Inspirasjon til bandets låtmateriale er hentet fra hele pophistorien, og oppleves som gode utgangspunkt for en rikere konsert enn dette. Jeg vet hele tiden hva jeg får selv om jeg hører dem for første gang.

Ekstranummeret ”Can you hear the morning singing” avsluttet den 75 minutters lange konserten. At publikum ville ha mer var åpenbart, for applausen i storsalen var vill, og tok knapt noen ende selv om sals-lysene ble slått på.

Jeg håper den nye festspilldirektøren fortsetter letingen etter musikalske prosjekter som speiler hvem vi er, som utvikler oss, og beriker hverdagen i nord. Brød og sirkus til folket er nødvendig, men husk at grovbrød er bedre for kroppen enn loff, og ny-sirkus er morsommere og mer korrekt enn sirkus med dyr.

Gi meg egenart og identitet i det nye nord, og ikke kjønnsløse kopier av hvordan slikt løses andre steder.