Frank Zappas sønn

Vokste opp med musikk som religion

Dweezil Zappa har møtt stor motgang fra egen familie, i sitt ønske om å fremføre faren Frank sin musikk.

SØNNEN: Dweezil Zappa (46) forteller om en oppvekst der musikk var alt, og problemene hans egen familie har skapt når han nå ønsker å hylle sin avdøde far Frank sin musikk. Foto: Tom Benjaminsen 

kultur

Å være sønn av en av tidenes mest ikoniske musikere, Frank Zappa, har hatt både fordeler og ulemper for Dweezil Zappa.

I timene før hans opptreden som headliner på Buktafestivalen fredag, fikk Feedback den dypt respekterte musikeren til å lette på sløret. Først og fremst var amerikaneren opptatt de vakre omgivelsene i Ishavsbyen.

– Landskapet her er helt «amazing»! Jeg liker måten byen er bygd i inn i naturen. Tunnelen fra flyplassen var også temmelig «sci-fi». En tunnel med rundkjøringer? Det har jeg aldri sett før, sier den smilende California-mannen.

FAREN: Avdøde Frank Zappa ga ut hele 62 album før han døde i 1993. Foto: Wikimedia Commons 

 

– Ja, du var spesielt heldig med været i dag, i tillegg. Tidligere har du kalt konsertene med Frank Zappa-låter for «Zappa plays Zappa» – nå kaller du dem «Dweezil Zappa plays whatever the fuck he wants!». Er dette det nye bandnavnet, eller mer en slags programerklæring?

– [latter] Nei, det ny navnet er mitt eget navn: Dweezil Zappa. Du kan si at «plays whatever»-greia er mer et ønske om å komme seg videre, etter en periode med noen merkelige episoder med min egen familie. De har prøvd å kvele og kontrollere alt fra merchandise-salg til spilleskjemaer, men nå er jeg ferdig med deres tullete rettslige forsøk på nettopp det. «Plays whatever» er mer et uttrykk for at jeg har den komplette frihet til å spille hvilken som helst musikk jeg ønsker – som i denne runden er min Far sin musikk.

– Ja, det har vært en del rettslige kontroverser med din Fars bo. Hvordan har dette påvirket deg, rent personlig, i tillegg til profesjonelt?

– Profesjonelt sett har det ikke vært til så stor hindring, annet enn at jeg måtte slutte å bruke navnet «Zappa plays Zappa». Nå har jeg muligheten til jobbe med hvem jeg vil, og har ingen å svare til. Personlig sett synes jeg at saken har vært ganske stupid, og jeg har blitt nødt til å bruke rundt femti tusen dollar på advokater. Når har jo mitt forhold til deler av familien vært ganske anstrengt i lang tid, så slik sett er det ikke så mye som er annerledes, bortsett fra at forholdet nå er enda litt mer anstrengt.

– Du er selv en respektert låtskriver, med en rekke soloplater under beltet. Hvorfor bestemte du deg for å gjøre konserter med kun din Fars musikk?

– På slutten av karrieren hans, og etter at han døde, synes jeg at musikken hans ble misforstått i enda større grad enn tidligere. Musikken vokste seg ut til et større publikum, blant annet her i Skandinavia hvor «Bobby Brown» ble kjempepopulær. Det var åpenbart at mange ikke helt forsto budskapet i den teksten, som er altfor drøy til å bli spilt på amerikansk radio, og det ble brukt som en slags «slow dance». Jeg setter pris på at folk liker min Fars musikk, men jeg har lyst til å vise fram et videre spekter av låtene hans. Låter som virkelig representerer hva han holdt på med, ikke bare de humoristiske tingene.

– Hvordan har du gått fram i velge ut de andre musikerne i «Zappa plays Zappa»?

– En ting er å finne musikere som er talentfulle nok til å fremføre musikken, men det er enda viktigere å finne folk som har rett attityde – både musikalsk og profesjonelt. Man trenger rett personlighet, sosialt sett, men bør også kunne beherske forskjellige musikktyper som jazz og klassisk. Musikken til min Far er sammensatt av veldig mange forskjellige stilarter, og det er alltid vanskelig å finne folk med bred kompetanse i tillegg til rett attityde.

– Du må ha hatt en interessant oppvekst, med en så ikonisk musiker vandrende rundt i huset? – For meg var det en helt normal oppvekst, selv om det nok virket som ganske ville greier for andre folk. Faren min hadde en enorm arbeidskapasitet, og et veldig rigid tidsskjema, så han sosialiserte jo ikke så mye med andre folk enn sine egne musikere, som det riktig nok var opptil seksti av i løpet av karrieren. Han var veldig seriøst opptatt av hva han holdte på med, så vi hadde sjelden besøk og slike ting.

– Hadde du i det hele tatt noe valg om å bli noe annet enn musiker?

– Da jeg ble født førte faren min opp «musikk» som min religion på sykehusets skjema, så sannsynligvis ikke! [latter] For å gjøre opprør i min familie, måtte jeg nok ha blitt regnskapsfører, lege eller noe slikt.

– I fjor slapp du din første plate med egenkomponert materiale på ti års tid. Kan vi forvente flere utgivelser med egne låter, eller satser du nå på din Fars musikk?

– Jeg kommer nok til å gi ut flere av mine egne låter. Akkurat nå holder jeg på å bygge mitt eget studio, som vil hjelpe på i såp måte. Jeg har også en del overskuddsmateriale fra tidligere innspillinger, som jeg sysler med tanken om å gi ut som en EP og jeg planlegger også en oppfølger av liveplata «Live in the Moment». De siste seksten månedene har jeg faktisk flydd fram og tilbake til Oslo, for å jobbe med min venn og favorittprodusent Mike Hartung i hans Propeller Studios. Vi jobber med lydsporet til en konsertfilm tatt opp i 2010, så ja – jeg har nok å henge fingrene i. av Helge Skog