«Nærmere kommer vi ikke» er ei ungdomsbok om det viktigst og vanskeligste som finnes, nemlig kjærlighet. Hovedkarakteren Jens flykter fra Tromsø for å gradvis komme ut av skapet på Finnsnes (av alle plasser) hos sine homofile onkler som planlegger å arrangere Finnsnes Gay Pride. Der møter han Edor som han forelsker seg i.
Bokas høydepunkt er de to karakterene onkel Torstein og onkel Phil. Torstein er «die hard» Hanne Krogh fan, som vil lære nevøen sin ”å bli homo”, og er kjæresten til den litt mer nøkterne Phil.
Flaut
Ungdomskjærlighet er flaut. Både når man er 16 og opplever det, og når man ser det utenifra i ettertid. Dette ubehaget kaprer Steinholm mesterlig i romanen, og man får en skrekkelig påminnelse til hvordan det er å være forelsket som tenåring. Boka klarer også å fange hvor håpløs, vanskelig og vakker kjærligheten kan være.
Kapitlene veksler i fortellerstemme mellom de to hovedkarakterene Jens og Edor. Det er godt utført og er en effektiv måte å følge begge sidene av historien.
Boka tar også for seg sex og rus på en nøktern og realistisk måte, og uten at det blir for flåsete.
Musikk
Populærmusikk spiller en sentral rolle, og Kråkesølv, Northern Lies og Bobby Socks er de gjennomgående bandene. Det er vel utført og får kjærlighetshistorien til å bli mer troverdig – for alle kjærlighetshistorier har et soundtrack.
Jeg sliter litt med meldingssekvensene som plutselig dukker opp i romanen. Det blir for kleint. Det er mulig vi kommer for nært på, men jeg klarer ikke bli overbevist, og det føles kunstig. Jeg tror ikke boka hadde vært noe fattigere uten de rundt seks sidene med meldinger.
Steinholm får også poeng for å unngå enkle løsninger i bokas avslutning.