«Hadde stålkontroll på premièrekvelden»

Hekla Stålstrenga viste god balanse mellom dur og moll, samt trøkk og finesse fredag.
kultur

Konsert

HEKLA STÅLSTRENGA

Clarion Hotel The Edge, fredag 14. oktober.

Terningkast: 5


14. oktober har blitt proklamert som årets første vinterdag av Hekla Stålstrenga, og da passet det ekstra godt at åpningslåten «Vinter» ga gode frysninger. Resten av konserten var allikevel av det lune slaget, under turnéstarten i storsalen til The Edge.

Gruppas miks av viser, folkemusikk og pop står seg godt på scenen. Den musikalske spennvidden er stor, og musikken har god balanse mellom dur og moll, trøkk og finesse. Det finfine albumet «Ventetid», som ble sluppet i vår, er selvfølgelig sentral i repertoaret, men forsterkes også av eldre slagere.

Jeg har sett dette bandet live en rekke ganger, og de har fortsatt til gode å skuffe. Hekla Stålstrenga leker ikke butikk, og kombinasjonen av rutine og lekenhet er vanskelig å slå. Sanger Anne Nymo Trulsen og felespiller Ragnhild Furebotten veksler på å bære melodiene, mens Tore Bruvoll broderer med både seks og tolv strenger på toppen av et stødig, men eventyrlystent komp.

Som ventet, ble det en kveld i regionalromantikkens tegn fredag. Mellom låtene kommer Trulsen inn på at både musikk og lyrikk er direkte inspirert av de storslåtte omgivelsene vi er velsignet med her i nord, og formidlingsevnen av fjell, fjære og mark er misunnelsesverdig. «Folketonen» er en av låtene der de utsøkte arrangementene og koringene virkelig kommer til sin rett.

Instrumentallåtene, med Furebotten og til dels Bruvoll i front av scenen og lydbildet, forteller sine egne historier. Tekst og vokal blir overflødige i en stakket stund, noe som er sjelden kost. I alle fall for undertegnede, som er av typen som lider av konsentrasjonsvansker. Allikevel kjeder jeg meg ikke ett sekund de gangene Trulsen forlater mikrofonen. «Du e henta» er et godt eksempel på en instrumental fremført med trøkk og pondus, og sørger for større tempo i blodomløpet.

Det aller sterkeste øyeblikket er allikevel den sørgmodige og stillfarne «Tusen tanker», som gjør det nesten ubehagelig stille i lokalet. At den eneste Hekla-låten jeg ikke liker, «Akk o ve», kommer i etterkant får så være. Litt annet pirk, er at den tydelig manusbaserte pausepraten ikke sitter hundre prosent enda. Dette kan nok tilskrives at konserten er en premièrekveld, og bandet har uansett stålkontroll (unnskyld!) på det aller viktigste – nemlig musikken.

«Vise ved Vintersolkverv» runder av en flott konsert med litt julestemning, og hvis du ikke klarer å gjette hvilken låt som er ekstranummer og seiersrunde må lyset være slukket i toppetasjen.