1. Det trenger bare å være en blå flekk på himmelen, så er de fleste uteserveringene i Tromsø stappfulle. Det spiller ingen rolle om det faktisk er to grader, balsfjordvind, ganske overskyet og alle hutrer om kapp. Vi insisterer på å sitte ute uansett og alle later som om temperaturen ikke plager oss i det hele tatt.

2. Når tusenvis av tromsøværinger stimler til uteserveringen, er det ikke til å unngå at det blir kø. Ei uendelig lang kø. Vi tåler ikke å vente syv minutter hvis vi sitter i bilen og det er rushtid. Men hvis det er ei utepils i sikte, venter vi gladelig halvannen time på å komme fram til bardisken.

3. Når du endelig har kommet fram til baren etter tre timer i kø, så er prisen på en halvliter 2.000 kroner. Men, sier du til deg selv, det er det verdt, for hvor ofte kan man egentlig nyte en utepils i Tromsø. (Svaret er aldri).

4. Når du så har fått tak i øl, så må du kjempe deg tilbake gjennom den samme køa for så å stå i kø utendørs. For der står alle og venter på et ledig bord som ikke finnes.

Så der står vi da. I kø. Og tenker at det var en kjempegod idé å drikke en halvliter til 2.000 kroner, mens vi står klemt inn mot hverandre. Fordelen er at inntaket av ølet gjør deg mer og mer selvrettferdig, og all elendigheten er heldigvis visket bort straks neste solglimt blottgjør seg. Så er galskapen i gang igjen, som en evig, sinnssyk runddans.