Helt siden oppstarten i 2007 har Stumfilmdager vært plassert i september på kalenderen, men i år er festivalen flytta til april.
– På grunn av stor aktivitet for unger på våren, flyttet vi TIFFs barnefilmfestival til september. Derfor flyttet vi stumfilmfestivalen til april, sier Håvard Stangnes, kommunikasjonssjef i TIFF.
Den røde tråden i årets program er at fokuset rettes mot kvinner, både bak og foran kamera.
– Vi har blant annet tre filmer av den kvinnelige regissøren Lois Weber, den første virkelig store kvinnelige regissøren i Hollywood. Weber var stor i sin tid, men det er kanskje ikke så mange som har hørt om henne i dag, sier Stangnes.
Film og konsert
I tillegg til at det er mange kvinner involvert i filmproduksjonen, er det også kvinner på scenen på Verdensteateret.
– Hver stumfilm vi viser følges av live musikk, og mange av musikerne er også kvinner.
– Hvorfor skal vi se stumfilm nå som det finnes film med lyd?
– Når man sitter og ser film hjemme i stua eller på kino så har man ikke et live band som spille til. Dette er like mye en konsertopplevelse som en filmopplevelse. Siden det skjer live så vil hver forestilling være unik, fordi den avhenger av publikum og musikernes fremføring, sier Stangnes.
Han mener at det er nettopp vekselvirkningen mellom film og konsert som gjør slike forestillinger til en uvanlig opplevelse:
– Tidvis føles det som å være på konsert med bilder i bakgrunnen, men så blir man dratt inn i historien og så blir musikken et bakteppe for filmen. Det høres kanskje sært ut for dem som ikke har opplevd det, men etter å ha sett en forestilling så skjønner man poenget.
Snur på kjønnsroller
Åpningsforestillingen torsdag kveld har fått navnet «Girls Will Be Boys» og består av to kortfilmer som tar for seg kvinners rolle i samfunnet.
– Julie Alapnes spiller fele til den amerikanske filmen «What`s the World Coming To?» fra 1926. Her er kjønnsrollene snudd på hodet, hvor kvinnen går på jobb og mannen steller hjemme. Den andre filmen er tysk og heter «I Don`t Want To Be a Man», den er fra 1918 og akkompagneres av den britiske pianisten John Sweeny. Den filmen handler om forventninger til hva en kvinne kan og ikke kan gjøre, sier Stangnes.