Mange oss av har opplevd venner eller familie miste grepet på både omverden og seg selv som følge av demens eller Alzheimer. Da vet vi også hvor frustrerende og vanskelig det ofte kan være å møte og omgås et menneske som står oss nær, men som samtidig har fjærna seg stadig mer fra vår virkelighet.

Forestillinga «Faren» ser imidlertid det som skjer i hovedsak fra den sykes synsvinkel. Vi blir tatt med inn i den alzheimerramma André sin virkelighet som går stadig mer i oppløsning og hvor det som foregår rundt ham blir vanskeligere og vanskeligere å forstå.

Grepet glipper

Hva er drøm, og hva er virkelighet? Er det som huskes noe som virkelig har skjedd, eller er det falske minner basert på hva du tror og sammenblanding av hendinger som ligger til grunn?

Hvor skremmende kan det ikke være når en ukjent person plutselig befinner seg i din egen stue og forteller deg at han er mannen til din datter, og når hun dukker opp, så kjenner du ikke igjen henne heller.

Når du ikke klarer å forklare det som skjer med deg eller rundt deg så dukker mistenksomheten opp. Når du ikke finner klokka di, så kan jo det være fordi noen har stjålet den. Og når du senser at det er slitsomt for din datter og hennes mann å være sammen med deg, så kan det oppfattes som at de gjør det vanskelig for deg for å få deg ut av leiligheta så de kan overta den (selv om det er deres leilighet og du bor der så de kan ta vare på deg).

Sterk tolkning

Kristian Fredrik Figenschow gjør en sterk og troverdig tolkning av den demente André. Her viser Figenschow stor innlevelse og et følelsesmessig nærvær som drar i alle fall meg sterkt inn i situasjonen Andre befinner seg i og får meg på samme måte som ham til ikke å være helt sikker på hvilken virkelighet jeg skal tro på.

De fleste andre karakterene blir mer utydelige, slik de nok også er det for André. Et unntak er likevel dattera Anne. Når synsvinkelen av og til ikke ligger hos André, så flyttes den stort sett over til Anne og hennes vansker med å ha omsorgen for en far som hun elsker men som griper så sterkt inn i hennes liv.

Ketil Høeghs regi er neddempa og god. Han lar mye stå og falle med Kristian Figenschow evne til å gi den liv og troverdighet.

Scenografien er i utgangspunktet realistisk. I begynnelsen befinner vi oss i ei velmøblert stue. Etter hvert blir den mer og mer strippa i tråd med Andrés svinnende hukommelse. Til og med maleriet på veggen blir mer minimalistisk. Etter hvert ser vi konturene av et sykehjemsrom, som den til slutt også ender som med André som beboer.